fredag 16. februar 2018

Oslo og Akershus får nye mandater i 2021, Møre og Romsdal og Finnmark taper

I forbindelse med valgreformen, som ble vedtatt i 2003, og første gang praktisert ved Stortingsvalget i 2005, ble det bestemt at fordelingen av de 150 distriktsmandatene på valgkretsene skal skje etter en formel der hver kvadratkilometer i valgkretsen skal telle 1,8 poeng og hver innbygger skal telle 1 poeng. Fordelingen justeres i takt med folketallendringene ved annethvert valg. Ved 2005-valget ble fordelingen Oslo 16, Akershus 15, Hordaland 14, Rogaland 12, Sør-Trøndelag 9, Nordland 9, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 7, Troms ,6 Vest-Agder 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 5, Finnmark 4, Sogn og Fjorddane 4 og Aust-Agder 3. I tillegg kommer fordelingen av de 19 utjevningsmandatene, ett mandat til hver valgkrets

Den første justeringen i 2013 ga seg utslag i Oslo fikk to mandater til, mens Akershus, Rogaland og Hordaland fikk hvert sitt nye. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mistet hvert sitt mandat.

Hvordan ligger det an inn mot neste justering i 2021? Basert på SSBs befolkningsfremskrivninger, ser det ut til at Oslo og Akershus plukker hvert sitt nye mandat, mens Møre og Romsdal og Finnmark mister hvert sitt. I så fall får vi denne distriktsfordelingen ved Stortingsvalget 2021: Oslo 19, Akershus 17, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 7, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Troms 5 Vest-Agder 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 3, Sogn og Fjordane 3 og Aust-Agder 3.

Hadde dette vært fordelingen ved fjorårets stortingsvalg, så ville Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai (bildet) vunnet det ekstra distriktsmandatet i Oslo. Høyres 6. kandidat Hårek Elvenes hadde plukket opp det nye distriktsmandatet i Akershus. Det ville samtidig gitt KrFs Ingunn Ulfstein den åpningen hun ikke fikk ved det reelle valget, og hun ville tatt utjevningsmandatet i Akershus. Det hadde gått ut over partikollega Tore Storehaug i Sogn og Fjordane som hadde mistet sitt utjevningsmandat. Dermed ville utjevningsveien ligget åpen for Sveinung Rotevatn (V), han hadde plukket opp utjevningsmandatet i fylket - noe som hadde gått på bekostning av Carl Erik Grimstad i Vestfold som ville mistet sin utjevning der. Det ville i sin tur medført at Lars Egeland (SV) hadde rykket inn på utjevning i Vestfold, på bekostning av kollega Arne Nævra i Buskerud. Utjevningen i Buskerud ville i stedet gått til Høyres Anders Werp.

Møre og Romsdals mandattap ville medført at Høyres Vetle Soleim hadde tapt partiets tredjemandat der. Finnmarks minus ville hatt den konsekvens at Sps distriksmandat Geir Iversen ville gått fløyten, men han ville kompensert tapet ved å frata Høyres Frank Bakke-Jensen utjevningsmandatet i fylket. Det ville i sin tur medført at Sps utjevningsmandat Nils Bjørke i Hordaland hadde røket ut, til fordel for Høyres sjettekandidat Liv Eskeland.

Partimessig ville dette gitt en forskyvning på ett mandat fra Sp til Ap, men blokkmessig hadde bildet vært stabilt på 88-81 borgerlig.


 

onsdag 14. februar 2018

7 rødgrønne og 4 borgerlige fylker etter 2019-valget?

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet trolig vil kunne gå. Jeg legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.

Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokalemåling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Hakket mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, Ap er likevel klar favoritt til å beholde lederposisjonen.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men de borgerlige har i øyeblikket styrket sin posisjon sammenlignet med 2015-valget - så pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier. Men dette kan snu. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark bringes videre.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Lite som tyder på at det ender med noe annet enn borgerlig seier her neste år, og legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Det blir da et spørsmål om både KrF og V vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror det siste er det mest sannsynlige utfallet, og i så fall er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestlandet (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. I øyeblikket er de oppe og lukter på dette, men jeg tror det blir for tøft når vi kommet til valgeet. I så fall kan et svekket Ap beholde ledervervet, forutsatt at man klarer å samle en bred sentrum-venstre-koalisjon bak seg.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, så umulig er det slett ikke. Men de maktet bare å samle ca 40 prosent ved siste fylkestingsvalg, så oppgaven blir tøff - bl.a fordi Frp står svakere ved lokalvalg enn nasjonalt. Antagelig bir det for tøft, og i så fall vil Ap holde fram med lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt.   

Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndalg av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Vanskelig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønt flertall med fortsatt Ap i front her. H, Frp og V virker å være altfor langt unna et flertall til at maktskifte er spesielt realistisk. Skal det evt. ha en reell sjanse for å lykkes, så må KrF, Sp og MDG bytte side - men dette virker lite trolig.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå omtrent jevnstore i fylket. Beholdes denne situasjonen inn mot neste års valg, så kan det gi en åpning for at Sp kan ta ledelsen i neste fylkesting. Men jeg holder det som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og ledervervet og at dagens styringskonstellasjon på nytt kan sikre seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: (200' innb) Ap lyktes med å samle sentrumspartiene V, Sp og KrF til forhandlinger etter valget, noe som ga grunnlag for en politisk plattform og et maktskifte med Cecile Myrseth (Ap) som ny fylkesrådsleder i parlamentariske Troms. Finnmark ble Aps beste fylke i 2015 med hele 46 prosent oppslutning blant velgerne. Ap manglet kun ett mandat på rent flertall. Partiet ønsket etter valget å samarbeide både med SV og KrF og Sp. Men Sp trakk seg ut. Runar Sjåstad (Ap) fortsatte som fylkesordfører.

Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse også i våre to nordligste fyllker, men det virker altfor langt fram å true Ap som største parti. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er derfor det klart mest sannsynlige utfallet i det nye fylket. Hvis de nå klarer å bli enige om sammenslåingen...

4 klare rødgrønne favoritter
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som borgerlige, der Viken er et hakk klarere enn Vestfold og Telemark.

Fire fylker virker klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. I tillegg tror jeg Oslo kan forbli rødgrønt, men der er det åpent. På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestlandet, men at Rogaland kan bikke tilbake i et blåere spor. Men dette kan slå mange veier, og ettervalgsforhandlingene blir fort avgjørende.

Mer borgerlig samarbeid?
Et spørsmål er i hvilken grad Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen kan påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå. I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid?    

   

tirsdag 6. februar 2018

Stemningsrapport fra våre 12 største kommuner før valg 2019


Det er lokalvalg neste år. Hva er situasjonen i våre 12 største kommuner? Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk. Nåsituasjonen nasjonalt er at Høyre ligger rundt 29 prosent, Ap 23, Frp 13-14, Sp 11, SV 7-8, KrF 4, V 4, MDG 3 og Rødt 3.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig.


Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV. Det fikk SV til å se rødt, fordi de mener at uenigheten mellom dem og Venstre er for stor til at de kan sitte i byråd sammen. Derfor avstod partiet fra å delta, og forholdet til Ap ble iskaldt. Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som har et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). Siste lokalmåling viser at det er lite realistisk at det flertallet gjenvinnes neste år. Men et rent blått flertall av Høyre og Frp virker også lite sannsynlig. Dermed ser det ut som om Venstre og KrF sitter med nøkkelen til makt. Lykkes Schjeldrup med å balansere fortsatt samarbeid med sentrum og et ok forhold til MDG og SV, så er fortsatt sentrum-venstre-styre i Bergen fullt mulig. Får et sterkt og vitalisert Bergen Høyre derimot sentrum over på sin side, så blir det mest trolig maktskifte.

Trondheim: (190' innb) Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet inngår i posisjonsflertallet. Lenge siden forrige lokalmåling her, men Ap er trolig klart svekket også her. Antatt framgang for SV og Sp kompenserer antagelig såpass at det er vanskelig å se for seg at styringsalliansens flertall er særlig truet. Så lenge Høyre og Frp isoleres, så er sjansene for blått styre minimale. Høyres håp ligger i få slått noen kiler inn i posisjonen og få Venstre, KrF og Pensjonistpartiet over på sin side. Foreløpig ser det tungt ut. Klæbu går inn i Trondheim, uten at det får særlig betydning for utfallet, selv om Venstre kan glede seg over å stå usedvanlig sterkt der.       

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Ingen lokale målinger å støtte oss på her, men min vurdering er at de borgerlige har et klart favorittstempel. Det ser blytungt ut for Ap å få til et maktskifte i oljehovedstaden. Finnøy og Rennesøy slutter seg til Stavanger - uten at det vil påvirke stemmegivningen, til det er de for små. Merker meg imildertid at Sp står sterkt i Rennesøy, mens Venstre er sterke i Finnøy.     

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Ingen lokale målinger her heller, men noe annet et fortsatt Høyre-styre vil være en stor skrell. 

Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Kristiansand slås sammen med Sogndalen og Søgne, men dette vil neppe påvirke hovedstrømningene i stemmegivningen i særlig grad, selv om f eks Sp har en meget solid stilling i Sogndalen. Solid borgerlig flertall på en fersk lokalmåling og de borgerlige må gjelde som klare favoritter ved valget neste år.

Drammen: (100') Relativt komfortabelt borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 
27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe. I sum peker disse faktorene i retning av at valget i Drammen 2019 kan bli åpnere enn på lenge. Jeg holder dog en knapp på fortsatt borgerlig flertall, men her er det reelle sjanser for maktskifte. Det blir også interessant hvordan KrF og Venstre velger å manøvrere.   

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holder fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Uansett klart borgerlig favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen.

Lillestrøm
: (85') Den nye kommunen av Skedsmo, Fet og Sørum får navnet Lillestrøm og blir Norges 9. største. Skedsmo er klart størst av de tre, og Ap har her ordføreren i Ole Jacob Flæten. Også Fet er Ap-styrt, men posisjonssamarbeidet er bredere i Skedsmo enn i Fet og inkluderer både KrF og V. Sørum er Høyre-styrt. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige utfallet etter valget, men det avhenger av at partiet makter å løfte seg noe fra dagens svake nivåer, samt at de greier å skape et bredt samarbeid etter Skedsmo-modell også i den nye kommunen. Kan Venstre og KrF dras over i borgerlig retning, så øker de blås muligheter.
       

Fredrikstad: (80') Ap bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap.  Ap står svakere nå, og vil mest trolig måtte lene seg mer på sine støttepartier. Så lenge vi ikke har lokal info, så er det et spenningsmoment hvor sterk Ap-svekkelsen er, dette gir de blå et lite håp. Men inntil videre er fortsatt Ap-styre det klart mest trolige. 

Sandnes: (75') Total Høyre-kollaps i Sandnes sist, partiet ble ganske nøyaktig halvert. Ap og Frp gikk fram, og de to partiene har videreført sitt nokså uortodokse samarbeid som sikret Stanley Wirak (Ap) fire nye år med ordførerkjedet. Ingen lokale målinger her, men Aps svekkelse kan sette Wiraks posisjon i fare. Høyre bør kunne klare å hente seg en del inn igjen etter å ha havnet kunstig lavt sist. I så fall blir det et spørsmål om Frp ser seg tjent med fortsatt Ap-samarbeid eller om Høyre er en mer naturlig samarbeidspartner. Synes Sandnes-valget vikrer åpent på flere plan. Lille Forsand kommune blir en del av Sandnes etter valget. 

Tromsø: (75') Solid nedtur for Høyre i Tromsø sist. Indre strid var en del av forklaringen.Rødt gjorde et ekstremvalg med over 14 prosent.Også SV kunne notere en pen framgang, og sammen med Aps framgang, ga dette i sum et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt. Disse tre partiene gikk også inn i byrådsforhandlinger som munnet ut i en avtale som sikrer Ap ordføreren i  Kristin Røynmo. Aps tilbakegang kan true flertallet, men også Rødts stilling er et stort spenningsmoment - klarer de å bevare sitt sterke nivå? De borgerlige har en reell sjanse til å gjenerobre Tromsø, men klarer de røde å utvide sitt grunnlag med MDG og Sp så kan et fortsatt Ap-styre av Nordens Paris berges.  

mandag 5. februar 2018

For sterkt vern

Trond Giske (Ap), Kristian Tonning Riise (H) og Ulf Leirstein (Frp) har misbrukt sin makt og begått så grove tillitsbrudd at alle er fratatt sine ekstra tillitsverv som hhv. nestleder, finansleder og sentralstyremedlem (Giske), Unge Høyre-leder (Riise) og justispolitisk talsperson og parlamentarisk nestleder (Leirstein). Ett verv beholder de: Stortingsplassen. Partiene kunne ekskludert dem, men de ville ha fortsatt som uavhengige representanter. Det gjør at eksklusjon neppe frister partiene.

Det er gode grunner for at vi har et sterkt vern av stortingsrepresentanter. Stortinget er vårt øverste folkevalgte organ. De innvalgte 169 representantene er valgt av velgerne og gitt tillit til å ta beslutninger på folkets vegne i fire år. Formelt er den enkelte representant personlig valgt, og det er bortimot umulig å bli fritatt stortingsvervet, da må det ligge særs tungtveiende argument til grunn, som at man er tildelt viktig oppdrag utenlands, slik Jens Stoltenberg fikk fritak da han ble NATO-sjef.

Reelt sett stemmer velgere flest på parti og ikke på person. Mange velgere har liten kjennskap til hvem som står på valglistene, men de stemmer på partiet som står dem nærmest ut i fra politikken partiet står for. I realiteten er det nominasjonene i fylkespartiene, og en relativt liten gruppe partimedlemmer, som i stor grad avgjør personsammensetningen av Stortinget. Det er gode argumenter for å tillate større grad av personvalg til Stortinget, bl.a. at velgerne bør få mer innflytelse over hvilke mennesker som skal representere dem. Samtidig gir et sterkt partivalg den fordelen at politikk og saker trenger personifisering til side.

Et naturlig spørsmål i kjølvannet av Giske, Riise og Leirstein, og i lys av vårt sterke partivalg, er om deres tillitsbrudd burde fått konsekvenser for stortingsplassen. Jeg mener ja. De fikk før 2017-valget tillit i partienes nominasjoner på et åpenbart sviktende grunnlag og burde nå vært fjernet som representanter for sine partier. De bør få sjansen til å komme tilbake, men bare i så fall ved at de eventuelt klarer gjenvinne sin tapte tillit i nominasjonen i fylkespartiene sine før 2021- eller 2025-valget. Tillitsbruddene bør få større konsekvenser enn at disse ufortrødent kan fortsette i sine stortingsverv.    

Riise, Leirstein og Giske burde mistet sine stortingsverv
       
Velgerne har mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene. Det er også mye enklere å få fritak fra kommunestyrevervet, i mange tilfeller for enkelt. Men også en kommunestyrerepresentant har et sterkt vern. Og også ved kommunevalg stemmer velgere flest mer på parti enn person. En representant som velges inn, velges dermed inn også her primært fordi han eller hun er nominert av sitt parti til å representere det. Kjetil Hasselberg i Sørum ble valgt inn som Ap-representant i 2015, men fant ut at han ikke kunne stå inne for partiets politikk og er i dag «uavhengig» Venstre-mann. Han sitter fremdeles i kommunestyret og bidrar der til å berge et fortsatt Høyre-styre i kommunen. Det var neppe dette Sørum Ap og Aps velgere så for seg da han fikk deres tillit i 2015 – dette er å holde både parti og velgere for narr. Det burde ha vært en åpning i vårt system for at han kunne fratas sitt verv og erstattes med en vararepresentant.

Vernet om stortings- og kommunestyrerepresentanter er for sterkt. 


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 5. februar 2018 

onsdag 6. desember 2017

En vurdering av våre 19 stortingsbenker




Vi har fått ny kvinnerekord og vårt nest yngste storting noensinne. Oslo og Troms har to av de sterkeste benkene, mens Oppland og Nordland virker å ha to av de svakeste.

Jeg har sett litt på de nye stortingsrepresentanenes alder, geografiske tilhørighet, komiteplassering og stilling i sine respektive partier. Vurderingene er i noen grad subjektive og basert på de 169 som er valgt inn, ikke på fast møtende vararepresentanter:

Østfold: Valget endte med fordelingen Ap 3, H 2, Frp 2, Sp 1 og SV 1 u. Høyre mistet et fast mandat til Sp, mens KrF mistet sitt utjevningsmandat til SV. Det ga denne Østfold-benken:
Ap:
Stein Erik Lauvås (52 år, Marker, Kommunal)
Elise Bjørnebekk-Waagen (27 år, Sarpsborg, Helse)
Svein Roald Hansen (68 år, Fredrikstad, Arbeid og sosial)
H:
Ingjerd Schou (62 år, Spydeberg, Utenriks og forsvar)
Tage Pettersen (45 år, Moss, Familie og kultur)
Frp:
Ulf Leirstein (44 år, Moss, Justis)
Erlend Wiborg (33 år, Moss, Arbeid og sosial)
Sp:
Ole Andre Myhrvold (39 år, Trøgstad, Energi og miljø)
SV:
Freddy Andre Øvstegård (23 år, Sarpsborg, Familie og kultur)

Dermed ble det fem kjente og fire nye fjes på Østfold-benken (Bjørnbekk-Waagen, Pettersen, Myhrvold og Øvstegård). Det ble sju menn og to kvinner, mot 6-3 i forrige periode. Snittalderen sank fra 49 til 44 år. Geografisk ble Indre Østfold noe styrket. Halden og Fredrikstad mistet "hver sin" representant, mens to av de nye har Sarpsborg-tilknytning. Men Moss beholdt sin posisjon som største "representant-by".

Ingen av de blå Østfold-representantene har inntatt noen posisjon i regjeringsapparatet. Østfold har fått stor spredning i komiteplasseringen med representasjon i alt sju komiteer. Mitt inntrykk av benken er at den generelt består av en del ukjente folk der Frps Leirstein og Wiborg nok er de som markerer seg mest utad, Wiborg har også blitt leder av Arbeids- og sosialkomiteen. Særlig Aps folk har vært grå. Det blir interessant å se hva tidligere Moss-ordfører Pettersen og nye og unge folk som Bjørnbekk-Waagen, Øvstegård og Myhrvold kan få til i denne perioden.
U

Akershus: H 6 (1 u) , Ap 5, Frp 3, V 1, SV 1 og SP 1 ble fordelingen. Høyre mistet ett mandat til Sp. Det ga denne sammensetning av Akershus-benken:
Ap:
Anniken Huitfeldt (48 år, Ullensaker, Utenriks og forsvar)
Sverre Myrli (46 år, Skedsmo, Transport)
Nina Sandberg (50 år, Nesodden, Utdanning)Åsmund Aukrust (32 år, Bærum, Energi og miljø)
Tuva Moflag (38 år, Ski, Helse)
H:
Jan Tore Sanner (52 år, Bærum, Kommunalminister)
Tone Trøen (51 år, Eidsvoll, Familie og kultur)
Henrik Asheim (34 år, Bærum, Finans)
Nils Aage Jegstad (67 år, Vestby, Transport)
Turid Kristensen (51 år, Lørenskog, Utdanning)
Hårek Elvenes (58 år, Bærum, Utenriks og forsvar)
Frp:
Hans Andreas Limi (57 år, Bærum, Utenriks og forsvar)
Himanu Gulati (29 år, Skedsmo, Justis)
Kari Kjos (55 år, Lørenskog, Kommunal)
V:
Abid Raja (42 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
Sp:
Sigbjørn Gjelsvik (43 år, Sørum, Finans)
SV:
Nicolas Wilkinson (28 år, Oppegård, Helse)

Bente Stein Mathiesen (H, 61 år, Asker, Kontroll) møter fast for Sanner så lenge han er minister.

Det ble ti gjenvalgte og sju nye representanter (hvis vi regner Elvenes som ny, han møtte som fast vara for Sanner i forrige periode). Det ble 11 menn og 6 kvinner, mot 9-8 sist. Snittalderen sank fra 47 til 46 år. Akershus er på mange måter delt i tre regioner; Romerike, Follo og Vest (Asker og Bærum). Romerike fikk 7 representanter, Follo 4 og Vest 5 mot 6-4-6  i inneværende periode, altså en viss styrking av Romerike og svekkelse av Vest. Når det gjelder Vest, så er det verdt å merke seg at samtlige 5 representanter kommer fra Bærum, ingen fra Asker (hvis vi holder Mathiesen utenfor).

I Ap er det primært Hutifeldt som markerer seg. Det blir interessant å se hva ex-Nesoodden ordfører Sandberg og ex Ski-ordfører Moflag kan få til som nye representanter. Og er det dags for Sverre Myrli å få ut mer av talentet sitt, eller er han over toppen?

I Høyre står Sanner fortsatt på høyden av sin politiske karriere som minister, mens fremadstormende Asheim har fått sine vikaruker som kunnskapsminister i Røe Isaksens pappaperm-periode, et vikariat han fikk mye ut av, så får vi se om han kan følge opp i Finanskomiteen. Tone Trøen markerte seg i Helsekomiteen i forrige periode, hun er flyttet over som leder av Familie og kultur - og har dermed fått en posisjon der det bør være mulig å markere seg godt. Elvenes har startet friskt i Utenriks og forsvar. Det samme kan sies om Gjelsvik (Sp) i Finans.

Frp-Limi har fått en viktig oppgave som ny parlamentarisk leder i partiet. Mens Kjos er degradert fra leder av Helsekomiteen til nestleder i Kommunal. V-Raja tar godt med plass og kan være et mulig lederemne i Venstre etter Grande. Wilkinson er på langt nær der ennå, men han er et talent som SV kan få mye ut av.


Oslo:  H 6 (1u), Ap 5, Frp 2, V 2, SV 2, MDG 1 og Rødt 1 ble utfallet i hovedstaden. Ap og KrF mistet hvert sitt mandat, mens SV og Rødt vant nye mandater. Oslo-benken ble slik:
Ap:
Jonas Gahr Støre (57 år, Vestre Aker, Utenriks og forsvar)
Marianne Marthinsen (37 år, Grünerløkka, Utenriks og forsvar)
Jan Bøhler (65 år, Alna, Justis)
Siri Staalesen (44 år, Nordstrand, Kommunal)
Espen Barth Eide (53 år, Vestre Aker, Energi og miljø)
H:
Ine Eriksen Søreide (41 år, Gamle Oslo, Utenriksminister)
Nikolai Astrup (39 år, Frogner, Finans)
Michael Tetzschner (65 år, Vestre Aker, Utenriks og forsvar)
Heidi Nordby Lunde (44 år, Grünerløkka, Arbeid og sosial)
Mudassar Kapur (41 år, Nordstrand, Finans)
Stefan Heggelund (33 år, Grünerløkka, Energi og miljø)
Frp:
Siv Jensen (48 år, Nordstrand, Finansminister)
Christian Tybring Gjedde (54 år, Frogner, Utenriks og forsvar)
V:
Trine Skei Grande (48 år, Gamle Oslo, Utdanning)
Ola Elvestuen (50 år, St. Hanshaugen, Energi og miljø)
SV
Kari Elisabeth Kaski (29 år, Gamle Oslo, Finans)
Petter Eide (58 år, Grünerløkka, Justis)
MDG:
Une Bastholm (31 år, St. Hanshaugen, Energi og miljø)
Rødt:
Bjørnar Moxnes (36 år, St.Hanshaugen, Finans)
 
Mathilde Tybring Gjedde (25 år, Vestre Aker, Utdanning) møter fast for Eriksen Søreide. Mazyar Keshvari (36 år, Rælingen, Kontroll) møter fast for Siv Jensen. 

Det ble 11 gjenvalgte representanter og åtte ferske (hvis Nordby Lunde regnes som fersk, hun møtte som fast vara for Søreide i forrige periode). 11 menn og åtte kvinner, mot 12-7 i foregående periode. Snittalderen ble liggende på 46 år. Det var 11-8 i favør vestlige bydeler (inkl Bærum og Nordstrand) i forrige periode, og det ble samme forhold nå. Bydelene Nordstrand, Vestre Aker og St.hanshaugen har tre representanter med bostedadresse der, mens Bjerke, Stovner, Grorud og Ullern står uten noen som er bosatt der.

Veldig mange av Oslos representanter er høyt profilerte. Fem er partiledere (Støre, Jensen, Skei Grande, Moxnes, Bastholm). Aps Marianne Marthinsen ble degradert fra finanspolitisk talsperson til menig medlem av Utenriks. Foreløpig har Staalesen vært usynlig, mens velkjente, men i denne sammenheng, ferske Barth Eide, er det stilt høye forventninger til. Jan Bøhler holder på med sitt, men jeg synes ikke Ap får all verdens ut av ham utad.

Eriksen Søreide ble Norges første kvinnelige utenriksminister og er en glitrende politiker og et trolig lederemne etter Erna Solberg, en kamp hun kan komme til å utkjempe med Røe Isaksen. Nikolai Astrup har avansert til å bli leder av Finanskomiteen og har potensial til å få enda større oppgaver, selv om den "klassiske" Høyre-bakgrunnen sikkert kan holdes i mot ham. Tetzchner, Nordby Lunde og Heggelund ligger i sjiktet et stykke bak der, mens Kapur for meg framstår relativt usynlig.

Skei Grande og Siv Jensen er ubestridte ledere av hvert sitt parti. Tybring Gjedde appellerer til den  innvandringskritiske sjelen i partiet og er slik sett nyttig. Elvestuen fungerer bra i sjiktet bak Skei Grande, men jeg tror det blir med det. Kaski har startet godt for SV, så får vi se om hun kan følge opp. Eide har jeg ikke hørt noe til foreløpig.

Bastholm har overtatt Rasmus Hanssons posisjon, og har helt andre egenskaper enn ham. Kan skiftet i MDG ha kommet noen år for tidlig? MDG er fortsatt såpass ferske i dette selsskapet, at de kunne ha trengt Hanssons "sluggeregenskaper" noen år til, men alt avhenger av miljøsakens plass framover. Det blir også høyinteressant å følge Moxnes sin vei videre, i ham har Rødt omsider funnet en som kan ta partiet til nye høyder, men det er en stor jobb som må gjøres alene inn mot neste valg i 2021.

Hedmark: Ap 2, Sp 2, Frp 1 og SV 1u ble fordelingen her. Sp plukket opp det mandatet Ap mistet. Hedmark-benken ble slik:
Anette Trettebergstuen (36 år, Hamar, Familie og kultur)
Nils Kristen Sandtrøen (28 år, Tynset, Næring)
H:
Kristian Tonning Riise (29 år, Stange, Arbeid og sosial)
Sp:
Trygve Slagsvold Vedum (39 år, Stange, Finans)
Emile Enger Mehl (24 år, Åsnes, Justis)
Frp:
Tor Andre Johnsen (49 år, Ringsaker, Transport)
SV:
Karin Andersen (65 år, Hamar, Kommunal)

Fire gamle og tre nye fjes her. Fire menn og tre kvinner er som i foregående periode. Snittalderen sank kraftig fra 48 til 39 år. Stange og Tynset kom styrket ut, mens Kongsvinger og Elverum mistet sine representanter.

Partileder Vedum er i en klasse for seg på Hedmark-benken. Også Aps Trettebergstuen og SV-Andersen er gode til å markere seg og sitt partis saker og sistnevnte er nå også belønnet med å lede Kommunalkomiteen, mens Trettebergstuen bekler nestledervervet i Familiekomiteen. Frp-Johnsen ser jeg lite til. De tre unge talentene Sandtrøen, Riise og Mehl blir spennende å følge i denne perioden.


Oppland: Ap 2, Sp 2, H 1, Frp 1 og V 1 u ble utfallet her. Sp plukket opp det mandatet som Ap tapte. Oppland-benken ble sammensatt slik:
Ap:
Rigmor Aasrud (57 år, Gran,Kommunal)
Tore Hagebakken (56 år, Gjøvik, Helse)
H:
Olemic Thommessen (61 år, Lillehammer, Stortingspresident)
Sp:
Ivar Odnes (53 år, Østre Toten, Transport)
Marit Strand (25 år, Østre Slidre, Utdanning)
Frp:
Morten Ørsal Johansen (53 år, Nordre Land, Næring)
V:
Kjetil Kjenseth (49 år, Gjøvik, Kommunal)

Fem representanter ble gjenvalgt, mens det kom inn to nye representanter (begge fra Sp).  Snittalderen økte fra 48 til 51 år. Fem menn og to kvinner ble kjønnsbalansen, mot 4-3 i forrige periode. Østre Slidre og Østre Toten får en representant hver, på bekostning av Gran og Nord-Aurdal.

Thommessen ble med nød og neppe gjenvalgt som Stortingspresident. I tillegg har Oppland en Aasrud som markerer seg ganske bra, men hun er likevel et godt stykke unna toppsjiktet. Ellers ser det tynt ut, men kanskje kan nykommerne i Sp få til noe. For meg var det dog en overraskelse at Anne Wøien (Sp) ble vraket til fordel for Odnes.


Buskerud: Ap 3, H 2, Frp 2, Sp 1 og SV 1u ble resultatet her. SV vant ett mandat, Høyre tapte ett. Dermed ble det disse ni som representerer velgerne i Buskerud i denne peridoen:
Ap:
Martin Kolberg (68 år, Lier, Utenriks og forsvar)
Lise Christoffersen (62 år, Drammen, Arbeid og sosial)
Masud Gharakani (35 år, Drammen, Familie og kultur)
H:
Trond Helleland (55 år, Drammen, Utenriks og forsvar)
Kristin Ørmen Johnsen (64 år, Drammen, Kommunal)
Frp:
Morten Wold (50 år, Modum, Familie og kultur)
Jon Helgheim (36 år, Drammen, Kommunal)
Sp:
Per Olaf Lundteigen (64 år, Øvre Eiker, Arbeid og sosial)
SV:
Arne Nævra (64 år, Lier, Transport)

Her ble det seks gjenvalg og tre nye. Sju menn og to kvinner, slik det også var i forrige periode. Buskerud-representantenes snittalder økte fra 51 til 55 år. Geografisk er det omtrent stablit; Drammen dominerer. Lier styrket seg dog noe, mens Øvre Eiker mistet en.

Kolberg har rikspolitisk gjennomslag, men jeg tror det skal bli vanskeligere for ham å markere seg framover etter byttet fra Kontroll til Utenrikskomiteen. Høyres Helleland har en framskutt posisjon som parlamentarisk leder. Lundteigen har vært en rikspolitisk størrelse, mest som utspillspolitker, men virker å være på hell. Jeg synes de øvrige ikke markerer seg all verdens, vi får se hva de tre  nykommerne kan stelle i stand etterhvert.


Vestfold:  Ap 2, H 3, Frp 1 og V 1 u her. Benken fra gullkysten ble slik:
Ap:
Dag Terje Andersen (60 år, Lardal, Kontroll)
Maria Karina Aasen-Svendsrud (37 år, Horten, Justis)
H:
Kårstein Eidem Løvaas (50 år, Nøtterøy, Næring)
Lene Westgaard-Halle (38 år, Larvik, Energi og miljø)
Erlend Larsen (52 år, Stokke, Helse)
Frp:
Morten Stordalen (49 år, Re, Transport)
V:
Carl Erik Grimstad (65 år, Nøtterøy, Helse)

Tre gjenvalgte og fire nye her. Fem menn og to kvinner, mot 6-1 sist. Både Sandefjord og Tønsberg er nå uten representanter. Snittalderen økte fra 48 til 50 år.

Andersen har fått en fremskutt posisjon som leder av Kontrollkomiteen. Med en regjering som etter valget lever farligere parlamentarisk, kan den oppgaven bli ekstra interessant. Smått med rikspolitiske størrelser bak Andersen, men Grimstad kan jo kanskje bli morsom å følge. Det blir også spennende å se om "up-and-coming" Svendsrud og Westgaard-Halle kan stige i gradene i sine respektive partier.


Telemark: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp 1 og KrF 1 u her. Ap mistet ett mandat til Sp. Telemark-benken ble slik:
Ap:
Terje Aasland (52 år, Skien, Næring)
Lene Vågslid (31 år, Tokke, Justis)
H:
Solveig Abrahamsen (54 år, Seljord, Transport)
Frp:
Bård Hoksrud (44 år, Bamble, Helse)
Sp:
Åslaug Sem-Jacobsen (46 år, Notodden, Familie og kultur)
KrF:
Geir Bekkevold (54 år, Skien, Familie og kultur)

Fire gamle og to nye ansikter her, hvis vi regner Abrahamsen som ny, hun møtte som fast vara for kunnskapsminister Røe Isaksen i forrige periode. Seljord og Notodeen fikk inn hver sin representant, mens Porsgrunn blir stående uten representasjon. Snittalderen steg markant fra 38 til 47 år.

Vågslid har inntatt en viktig posisjon som leder av Justiskomiteen og vil være akutell for en ministerpost den dagen Ap kommer tilbake i regjering. Aasland og Bekkevold er begge andre nestledere for sine komiteer. Mens Hoksrud er helsepolitisk talsperson for sitt parti, så Telemark-folkene gjør seg bemerket. I tillegg er Røe Isaksen et mulig lederemne for Høyre, men så er spørsmålet om han, i alle fall på kort sikt, vil sette familielivet og forlate regjeringen eller bli med videre etter den omøblingeren som snart er ventet. 


Aust-Agder
Ap 1, H 1, Frp 1 og KrF 1u ble resultatet, akkurat som sist. Aust-Agder-benken 2017-21 ble slik:
Ap:
Tellef Inge Mørland (37 år, Arendal, Helse)
H:
Svein Harberg (59 år, Grimstad, Kontroll)
Frp:
Åshild Bruun-Gundersen (30 år, Arendal, Utdanning)
KrF:
Kjell Ingolf Ropstad (32 år, Evje og Hornes, Finans)

To gjenvalgte representanter og to nye her. Tre menn og en kvinne er det samme som sist. Snittalderen er redusert fra 46 til 40 år. Den geografiske representasjon innad i fylket er stabilt.

Ropstad er på vei opp i KrF og har nå fått en meget viktig rolle som finanspolitisk talsperson. Med KrF i vippeposisjon på Tinget, vil han bli meget godt synlig. Ropstad kan også være et lederemne etter Hareide. Av de øvrige tre på benken kan nykommerne Bruun-Gundersen og Møland være aktuelle å følge med på. Bruun-Gundersen har slitt med mye internt bråk i eget fylkesparti.  


Vest-Agder: Ap 1, H 2, KrF 2 (1u) og Frp 1 ble resultatet her. Vest-Agder-benken ble slik:
Ap:
Kari Henriksen (62 år, Kristiansand, Familie og kultur)
H:
Ingunn Foss (57 år, Lyngdal, Næring)
Norunn Benestad (61 år, Kristiansand, Kommunal)
Frp:
Gisle Saudland (31 år, Flekkefjord, Energi og miljø)
KrF:
Hans Kristian Grøvan (64 år, Lyngdal, Utdanning)
Torhild Brandsdal (61 år, Vennesla, Kommunal)

Her ble det fire kvinner og to menn, motsatt av forrige periode. Fire ble gjenvalgt, mens to er nye (Saudland og Brandsdal). Snittladeren ligger stabilt på 56 år. Kvinesdal og Mandal mistet hver sin representant, til fordel for Flekkefjord og Vennesla.

Synes det ser relativt grått ut i vårt sørligste fylke, her er det mest backbenchere. Brandsal har dog en interessant posisjon som KrFs talsperson ifm. kommune- og regionreformen. Er også nysgjerrig på Saudland.


Rogaland:
Ap 4, H 4, Frp 3, KrF 1, Sp 1 og SV 1 u  ble fordelingen her. Ap plukket opp det faste mandatet som KrF mistet, mens SV overtok Venstres utjevningsmandat. Dermed ble benken seende slik ut:
Ap:
Hadia Tajik (34 år, Oslo, Arbeid og sosial)
Torstein Tvedt Solberg (32 år, Stavanger, Utdanning)
Hege Haukeland Liadal (45 år, Haugesund, Energi og miljø)
Øystein Langholm Hansen (60 år, Strand, Transport)
H:
Bent Høie (46 år, Stavanger, Helseminister)
Tina Bru (31 år, Sandnes, Energi og miljø)
Sveinung Stensland (45 år, Haugesund, Helse)
Margret Hagerup (37 år, Time, Arbeid og sosial)
Frp:
Solveig Horne (48 år, Sola, Familieminister)
Roy Steffensen (37 år, Kvitsøy, Utdanning)
Terje Halleland (51 år, Vindafjord, Energi og miljø)
Sp:
Geir Pollestad (39 år, Time, Næring)
KrF:
Olaug Bollestad (56 år, Gjesdal, Helse)
SV:
Solfrid Lerbekk (27 år, Time, Arbeid og sosial)

Aleksander Stokkebø (H, 23 år, Stavanger, Utdanning) møter fast så lenge Høie er minister. Det samme gjelder Atle Simonsen (Frp, 29 år, Stavanger, Arbeid og sosial) for familieminster Horne.

Ni "travere" og fem nye fjes her (jeg regner da Stensland, som møtte fast for Høie sist, som ny, men ikke Tajik, som byttet valgkrets fra Oslo til Rogaland). Sju kvinner og sju menn, mot 8-6 kvinner i forrige periode. Snittalderen ligger stabilt på 42 år.  Strand og Vindafjord får representasjon, mens Egersund og Karmøy mister sine.

Høie står fortsatt på toppen av sin politiske karriere som helseminister, jeg tror ikke han kommer lenger. Det samme gjelder familieminister Horne. Tajik er, slik jeg vurderer det, nr 3 i Ap, bak Støre og Giske og kan være aktuell når Støres tid er over.

Bak disse tre, finner vi et sjikt bestående av Bru, Pollestad, Bollestad og Solberg. Bru avanserer i Høyre og er blitt andre nestleder i Energi og miljø-komiteen. Miljø er et felt som hennes parti overraskende nok fester et stadig bedre grep om. Pollestad har politisk teft, er blitt leder av Næringskomiteen og bør være ministeraktuell neste gang Sp inntar regjeringskontorene. Bollestad er ny leder av Helsekomiteen og vil få utmerkede muligheter i løpet av perioden til å fronte politikk.

Jeg er også spent på om Tvedt Solberg kan klare å foredle talentet sitt i denne perioden. De øvrige har jeg ingen store forventninger til.

Hordaland: Ap 4, H 5, Frp 2, Sp 2 (1u), KrF 1, SV 1 og V 1 ble resultatet her. Sp overtok Høyres utjevningsmandat. Hordaland-benken ser dermed slik ut:
Ap:
Magne Rommetveit (61 år, Stord, Kontroll)
Jette Christensen (37 år, Bergen, Utdanning)
Eigil Knutsen (29 år, Bergen, Finans)
Ruth Grung (58 år, Bergen, Næring)
H:
Erna Solberg (56 år, Bergen, Statsminister)
Ove Trellevik (52 år, Sund, Kommunal)
Peter Christian Frølich (30 år, Bergen, Justis)
Torill Eidsheim (47 år, Lindås, Helse)
Tom-Christer Nilsen (47 år,  Askøy, Næring)
Frp:
Helge Andre Njåstad (37 år, Austevoll, Finans)
Silje Hjemdal (33 år, Bergen, Familie og kultur)
KrF:
Knut Arild Hareide (45 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
SV:
Audun Lysbakken (40 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
Sp:
Kjersti Toppe (50 år, Bergen, Helse)
Nils T Bjørke (58 år, Voss, Kontroll)
V:
Terje Breivik (52 år, Ulvik, Finans)

Liv Kari Eskeland (H, 52 år, Stord, Energi og miljø) møter fast så lenge Solberg er statsminister.

4 nye og 12 gamle her. Det ble ti menn og seks kvinner mot 11-5 i forrige periode. Snittalderen gikk svakt ned fra 47 til 46 år.  Bergen-dominansen minket litt og Askøy ble representert.

Tre partiledere er fra Hordaland. Solberg er "dronningen" av norsk politikk for tiden. Vil hun trekke seg ut stykke ut i denne perioden eller fortsette ufortrødent inn mot 2021? Lysbakken og Hareide er suverene i sine respektive partier, men Hareide sliter tungt med å få snudd trenden for KrF, mens Lysbakken lyktes i høst med tilsvarende for SV.

Ser vi bak dette sterke topsjiktet på Hordaland-benken, så er det flere interessante størrelser i sjiktet bak. Terje Breivik er en sentral figur bak Skei Grande i Venstre som nestleder og finanspolitisk talsperson. Men noe lederemne er han neppe. Njåstad er på vei opp i Frp og er, i likhet med Breivik, finanspolitisk talsperson,  i tillegg til at han har blitt nestleder i Finanskomiteen. Sp-Toppe har rykket opp til første nestleder i Helsekomiteen og er synlig i mediebildet. Jette Christensen er også godt profilert, men det neste steget i hennes politiske karriere ser ut til å vente på seg.

Vi bør også følge litt med på unge Frølich som er på vei opp i Høyre og har inntatt en sterk posisjon som nestleder i Justiskomiteen. Ap-Knutsen og Frp-Hjemdal er andre, interessante folk å følge med i denne perioden. Tiden vil vise om  de har noe mer i seg enn ordinære representanter.

Resten av Hordaland-benken ser grå ut.     

Sogn og Fjordane: Ap 1, H 1, Sp 1 og KrF 1 u ble fordelingen her, KrF plukket opp det utjevningsmandatet som V mistet. Benken ble slik:
Ap:
Ingrid Heggø (56 år, Høyanger, Finans)
Sp:
Liv Signe Navarsete (59 år, Sogndal, Utenriks og forsvar)
H:
Frida Melvær (45 år, Askvoll, Justis)
KrF:
Tore Storehaug (25 år, Askvoll, Familie og kultur)

To gjenvalg og to nye her. Tre kvinner og en mann, mot 2-2 sist. Hornindal og Eid mistet sin representasjon til fordel Askvoll. Snittalderen sank fra 47 til 46 år.

Navarsete har jo vært både partileder og statsråd, og er på klart nedadgående, men likevel den sterkeste. Storehaug kan det være grunn til å knytte visse forventninger til, han kan være en kommende størrelse i KrF. Heggø går løs på sin fjerde periode, uten at neppe særlig mange har lagt merke til henne. Melvær blir mest trolig også en backbencher, men vi får se.

Møre og Romsdal: Ap 2, H 3, Frp 2, Sp 1 og KrF 1 u her. Høyre vant ett mandat, mens Venstre mistet ett. Det ga denne MR-benken:
Ap:
Else May Botten (44 år, Molde, Energi og miljø)
Fredric Holen Bjørdal (27 år, Ørsta, Finans)
H:
Helge Orten (51 år, Midsund, Transport)
Marianne Synnes (47 år, Ålesund, Helse)
Vetle Soleim (24 år, Smøla, Finans)
Frp:
Sylvi Listhaug (40 år, Oslo, Innvandringsminister)
Jon Georg Dale (33 år, Volda, Landbruksminister)
KrF:
Steinar Reiten (54 år, Averøy, Næring)
Sp:
Jenny Klinge (42 år, Surnadal, Justis)

Jan Steinar Johansen (Frp, 45 år, Averøy, Helse) møter fast for Listhaug og Knut Magne Flølo (Frp, 68 år, Vestnes, Finans) møter fast for Dale.

Det ble fire gjenvalg og fem nye representanter her. Fem menn og fire kvinner, som i inneværende  periode. Snittalderen sank markant fra 49 til 40 år. Ålesund kom svekket ut, til fordel for Averøy og Volda.

Møre og Romsdal har Frps mest markante politiker etter Siv Jensen i innvandringsminister Sylvi Listhaug. Også Dale har en stigende stjerne i partiet, og skjøtter sitt verv som landbruksminister godt.

Bak disse to sterke Frp-erne, befinner Orten og Klinge seg. Han er leder av Transportkomiteen og hun har blitt nestleder i Justiskomiteen. Deretter ser det relativt tynt ut, mest interessant blir det om talentene Bjørdal og Soleim kan utvikle seg i denne perioden. 


Sør-Trøndelag: Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1, SV 1 og V 1 u her.  Frp mistet ett, mens Venstre vant ett. Benken ble seende slik ut:
Ap:
Trond Giske (51 år, Trondheim, Finans)
Eva Kristin Hansen (44 år, Trondheim, Kontroll)
Jorodd Asphjell (57 år, Orkdal, Kommunal)
Kirsti Leirtrø (54 år, Ørland, Transport)
H:
Linda Helleland (38 år, Klæbu, Kulturminister)
Mari Holm Lønseth (25 år, Trondheim, Kommunal)
Frp:
Sivert Bjørnstad (27 år, Trondheim, Finans)
Sp:
Heidi Greni (55 år, Holtålen, Kommunal)
SV:
Lars Haltbrekken (46 år, Oslo, Energi og miljø)
V:
Jon Gunnes (61 år, Trondheim, Transport)

Guro Angsell Gimse (H, 46 år, Melhus, Justis) møter fast for Helleland.

Her ble det seks gjenvalg og fire nye representanter. Fem menn og fem kvinner mot 6-4 menn i inneværende periode. Snittalderen steg fra 41 til 46 år. Lenvik og Rissa mistet sin representasjon, mens Ørland fikk inn en.

Giske er nr 2 i Ap og kan være neste leder i Ap den dagen Jonas Gahr Støre trer til side. Helleand har langt i fra samme status i Høyre, men har vist en oppadstigende tendens, så får vi se om hun allerede har hentet ut sitt potensial som kulturminister.

Bak disse to størrrelsene, finner vi ett av Frps fremste politiske talenter, Sivert Bjørnstad. De øvrige sju på trønderbenken er på det jevne, men vi bør følge litt med på Høyres Lønseth.   


Nord-Trøndelag: Ap 2, Sp 1, H 1 og V 1u ble fordelingen her, slik den også var i forrige periode. Det ga denne nordtrønderbenken:
Ap:
Ingvild Kjerkhol (42 år, Stjørdal, Helse)
Arild Grande (39 år, Levanger, Arbeid og sosial)
Sp:
Marit Arnstad (55 år, Stjørdal, Utdanning)
H:
Elin Agdestein (60 år, Steinkjer,
V:
Andre Skjeldstad (52 år, Verran, Næring)

Stabil benk her, alle ble gjenvalgt! Og dermed fortsatt tre kvinner og to menn, mens gjennomsnittsalderen naturlig nok økte med fire år; fra 46 til 50 år.

Kjerkhol stiger i gradene i Ap og er nå blitt fraksjonsleder på Helse. Marit Arnstad har, som parlamentarisk leder, en nummer 2- posisjon i Sp, etter suverene Vedum.

Bak disse gode politikerne er det tynt.


Nordland: Ap 2, H 2, Frp 2, Sp 2 og SV 1 u ble fordelingen av Nordlands ni mandater i 2013. Ap tapte to, mens Sp og SV vant hvert sitt. Personsammensetningen ble slik:
Ap:
Eirik Sivertsen (46 år, Bodø, Utenriks og forsvar)
Åsunn Lyngedal (49 år, Narvik, Finans)
H:
Margunn Ebbesen (55 år, Brønnøy, Næring)
Johny Finstad (51 år, Vestvågøy, Transport)
Sp:
Wilfred Nordlund (29 år, Sortland, Kommunal)
Siv Mossleth (50 år, Saltdal, Transport)
Frp:
Kjell-Børge Freiberg (46 år, Hadsel, Næring)
Hanne Dyveke Søttar (52 år, Vefsn, Kontroll)
SV:
Mona Fagerås (45 år, Vestvågøy, Utdanning)

Kun to ble gjenvalgt og hele sju er nye. Fem kvinner og fire menn, i inneværende periode var det motsatt. Vestvågøy fikk to av de nye. Også Sortland og Vefsn ble representert, mens Fauske mistet begge sine. I tillegg mistet Bindal og Hemnes representasjon. Snittalderen sank litt fra 48 til 47 år.

Benken ser på papiret oppsiktsvekkende svak ut. Men alle de nye skal selvsagt få en sjanse til å vise hva de duger til. Særlig kan unge Nordlund være en å følge med på.


Troms: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp og SV 1 u ble fasiten her. Sp overtok det mandatet som H mistet. Det førte til at disse ble valgt inn:
Ap:
Cecilie Myrseth (33 år, Tromsø, Næring)
Martin Henriksen (38 år, Harstad, Utdanning)
H:
Kent Gudmundsen (39 år, Tromsø, Utdanning)
Frp:
Per-Willy Amundsen (49 år, Harstad, Justisminister)
Sp:
Sandra Borch (29 år, Tromsø, Energi og miljø)
SV:
Torgeir Knag Fylkesnes (42 år, Tromsø, Næring)


Kristian Wilsgård (Frp, 34 år, Tromsø, Utenriks og forsvar) møter fast for justisminister Amundsen.

Tre gjenvalg og tre nye her. Fire menn og to kvinner, som i inneværende periode. Snittalderen sank markant fra 46 til 38 år. Det er total Tromsø- og Harstad-dominans i kretsen i favør 4-2 Tromsø.

Justisminister Amundsen er en frontfigur fra Troms, men bak ham er det flere spennende folk som vi kan få høre mye mer fra i årene som kommer. Knag Fylkenes er nestleder i Næringskomiteen, mens Gudmundsen og Henriksen er hhv. første og andre nestleder i Utdanningskomiteen. Myrseth og Borch er flotte talenter i hvert sitt parti som skal bli spennende å følge denne perioden. 


Finnmark: Ap 2, Frp 1, Sp og H 1 u ble fasit her. SV mistet ett, Sp tok ett. Det ga denne fordelingen:
Ap:
Runar Sjåstad (49 år, Vadsø, Energi og miljø)
Ingalill Olsen (62 år, Måsøy, Transport)
Frp:
Bengt Rune Strifeldt (46 år, Alta, Transport)
Sp:
Geir Iversen (63 år, Hasvik, Næring)
H:
Frank Bakke-Jensen (52 år, Båtsfjord, Forsvarsminister)

Marianne Haukeland (H, 28 år, Alta, Familie) møter fast for forsvarsminister Bakke Jensen.

Bare en gjenvalgt representant og hele fire nye ansikt her. Snittalderen økte fra 47 til 54 år. Kjønnsfordelingen ble 4-1 menn, det var 3-2 i forrige periode. Måsøy, Vadsø og Hasvik fikk inn hver sin, mens Nesseby, Sør-Varanger og Tana mistet representasjon.

Bakke Jensen er fylkets klart mest markerte politiker. Benken ser ellers svært laber ut, så får vi se om noen av de ukjente kan overraske positivt.

Oppsummering
97 gjenvalgte representanter og 72 nye ble utfallet av høstens stortingsvalg. En gjenvalgsprosent på 57 er på nivå med de siste valgene. Det ble valgt inn 100 menn og 69 kvinner. Det er en kvinneandel på 41 prosent, noe som er ny kvinnerekord. I foregående periode var fordelingen 102-67. Kvinneandelen på Sogn og Fjordane-benken er høyest med 75 prosent og lavest i Finnmark med 20 prosent.

Snittalderen på Tinget ble redusert marginalt fra 46,3 til 46,1 år. Det er vårt nest yngste storting noensinne. Vest-Ager har den eldste benken med en snittalder på 56 år, mens Troms har den yngste benken med 38 år. Freddy Andre Øvstegård (SV) er yngst med sine 23 år, mens 68-åringen  Martin Kolberg (Ap) er eldst.

Oslo, Troms, Hordaland og Akershus ser ut til å ha de sterkeste benkene. I et mellomsjikt følger 
Hedmark, Buskerud, Telemark, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.

Benkene fra Østfold, Oppland, Vestfold, Sogn og Fjordane, Aust-Agder, Vest-Agder, Nordland og Finnmark virker å holde et heller lavt nivå.

Så gjenstår det å se om noen kan overraske positivt eller negativt fram mot neste stortingsvalg i 2021. 

tirsdag 28. november 2017

Sterk blå kombinasjon


Regjeringspartiene Høyre og Frp leverte gode valgkamper og sterke valg. Det bidro til at det borgerlige flertallet bestod, og Solberg-regjeringen fikk fortsette. Våre fremste valgforskere har nylig lagt fram tall som forklarer noe av årsaken til at valget gikk slik. 

Av deres tallmateriale framgår det at innvandring var den viktigste saken for velgerne ved dette valget. Innvandring er Frps desidert beste velgersak. Hele 35 prosent av velgerne sier at Frp har den beste innvandringspolitikken. Partiet har økt sitt «sakseierskap» i løpet av de fire årene partiet har sittet i regjering og framstår dominerende på feltet. Mange politiske kommentatorer ergrer seg over at Høyre og Erna Solberg ofte sitter «stille i båten» og lar Sylvi Listhaug og Frp være så retorisk synlige på temaet. Men realiteten er nok at Høyre ser at det velgertaktisk er smart å la Frp styrke sitt sakseierskap her, fordi Frp dermed beholder sin sjel og samtidig appellerer til velgergrupper som aldri Høyre får tak på. 

Skatt var den nest viktigste enkeltsaken ved årets valg. Vi må helt tilbake til 2001 for å finne et valg der skatt var viktigere. Dette var bra for de blå. Riktignok tapte Høyre noe tillit her, slik at skattegevinsten ble noe mindre enn den ellers kunne blitt. Men Frp styrket også her sin posisjon, og samlet stod de blå i en klart bedre stilling på feltet enn Ap som gjennom valgkampen slet med å forklare velgerne hvorfor de mente det var lurt å øke skattene med 15 mrd.

Skole var tredje viktigst. Det er fortsatt få velgere som synes Frp har den beste skolepolitikken. Derimot er Høyre fremdeles ledende på feltet, selv om Ap her, i motsetning til de fleste andre områder, kryper litt innpå. Miljø, sysselsetting, helse, eldreomsorg, distrikt og samferdsel etterfulgte som nr. 4, 5, 6, 7, 8 og 9 i velgernes øyne. Også her utfyller Høyre og Frp hverandre godt. Høyre har, oppsiktsvekkende nok, gått forbi miljøpartiene MDG, SV og Venstre og er plutselig nå det partiet som flest velgere har tillit til i miljøpolitikken. Dessuten stormer Høyre fram på sysselsetting og har nå til og med rykket forbi Ap i deres gamle paradegren. Høyre nyter også meget god velgertillit både på helse og eldreomsorg.

Sp er dominerende på distriktspolitikk, men Høyre har rykket opp til å bli en god nr 2. Selv om Sp mobiliserte svært bra på sin motstand mot bl.a. kommunereformen, så tapte ikke Høyre noe på å framstå som den klareste forkjemperen, tvert i mot. Den klare fronten mellom Høyre og Sp gikk snarere ut over Ap som havnet i en skvis. Frp har på sin side styrket stillingen kraftig på samferdsel og er nå sakseier på dette feltet.

Ett siste og avgjørende punkt er også verdt å merke seg: Høyre snudde velgerstrømmen til Ap i løpet av valgkampen og gikk i netto pluss mot dem på valgdagen. Mange av de «lilla» velgerne som står mellom de to partiene, og som er særlige viktige å nå fram til med tanke på blokkutfallet, valgte Høyre. Aps skatteøkninger, frykten for å få en «reverseringsallianse» med et sterkt Sp og et uklart rødgrønt regjeringsalternativ, er tre mulige forklaringshypoteser på at lillavelgerne valgte som de gjorde.

Høyre og Frp har ulike sakseierskap og et troverdig regjeringsalternativ. Dette ga de blå stor saksbredde i sum. Denne sterke blå kombinasjonen avgjorde valget.


Kommentar i Romerikes Blad 27. november 2017

mandag 20. november 2017

Høyre er størst

KrF har ramlet under sperregrensen etter valget, men det er fortsatt borgerlig flertall på snittet av målingene. Valgvinnerne går fram, valgtaperne går tilbake.

Jeg har tatt en titt på alle nasjonale målinger etter valget og legger et gjennomsnitt til grunn for vurderingene:

86-83 borgerlig
De borgerlige hentet inn det rødgrønne forspranget og vant valget 88-81 i mandater. Det er fortsatt borgerlig flertall på målingene. Både oktober og november gir et snitt på 86-83 i borgerlig favør.



Høyre på 2013-nivå
Høyre leverte en sterk valgkamp og kom i mål på 25 prosent ved valget. Stillingen er nå ytterligere styrket og man er helt oppe og lukter på 27-tallet, noe som er på linje med det sterke 2013-valget. I øyeblikket er Høyre Norges største parti. Et resultat på det nivået, ville gitt Høyre fem ekstra distriksmandater fra hhv. Akershus, Buskerud, Rogaland, Sør-Trøndelag og Finnmark. Mens ett av Høyres utjevningsmandater trolig ville røket, slik at man totalt ville kommet opp i 49 mandater.

   



Ap nede på 25-tallet 

Oppsiktsvekkende svak valgkamp og valg av Ap. Etter valget har nedturen bare fortsatt, og man har nå en oppslutning helt nede på 25-tallet. Et resultat på dette nivået ville gjort at Ap hadde tapt distriktsmandater i en rekke valgkretser: Akershus, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Men man ville blitt halveis kompensert for tapet via et par-tre utjevningsmandater.




Frp noe tilbake
Frp leverte et bra valg på over 15 prosent. Partiet har falt litt tilbake etter valget og er nå på rundt 14 prosent. Det ville gitt Frp trøbbel med å forsvare andremandatene i Buskerud og Nordland, men de kunne trolig blitt kompensert noe via ett utjevningsmandat.  





Sp styrkes
Valgvinner Sp har styrket sin stilling etter det svært gode valget og ser nå 11-tallet. Det kunne økt mandatbeholdningen med to, mest sannsynlig hadde det i så fall vært snakk om to utjevningsmandater ekstra.




SV øker 
SV leverte en sterk valgkamp, godt hjulpet av Aps kollaps, og noterte 6-tallet på valgdagen. Partiet har ikke sett seg tilbake etter valget, og bikker i november jammen 7-tallet også. Med et slikt valgresultat, ville SV plusset på med ytterligere to mandater (fra Nordland og Troms) og fått 13 representanter på Tinget.






Venstre stabiliserer på 4-tallet

Det så lenge stygt ut for Norges eldste parti foran årets valg, men en fin sluttspurt berget dem over sperregrensen. Partiet har stablisert seg i overkant av fire prosent etter valget. Mandatmessig ligger Venstre også på status quo (8 mandater) målt mot 2017-valget.
 



KrF under sperregrensen

KrF har  vært i negativ uvikling siden i sommer og berget seg såvidt over sperregrensen ved valget. Etter valget har partiet fortsatt nedturen og er nå nede på 3-tallet. Partiet ville med et slikt valgresualt mistet sine fem utjevningsmandater og blitt stående igjen med kun tre distriktsmandater; ett i Rogaland, ett i Hordaland og ett i Vest-Agder.








MDG står med sitt Oslo-mandat
MDG lyktes ikke med å bryte sperren ved årets valg, og pilen i november har pekt ned og man er nå nede på 2-tallet. Fortsatt innebærer det ett mandat i Oslo, men MDG er nå et godt stykke unna å plukke mandat i Akershus.



Rødt lukter på to mandater 
Rødt lyktes med å bli representert på Tinget med en representant fra Oslo ved valget. Partiet har økt noe etter valget og har bikket 3-tallet på målingene. Dermed er de oppe og lukter på to mandater i Oslo, men mest trolig ville de blitt stående med sin ene med slikt resultat.



Bandwagon
Oppsummert så har fire partier gått fram etter valget: Høyre, Sp, SV og Rødt. Mens Ap, Frp, KrF og MDG har falt tilbake. Venstre har beveget seg sidelengs. Endringene føyer seg stort sett inn i et velkjent mønster der valgvinnere ofte får en viss "bandwagon"-effekt like etter valg, mens valgtaperne opplever det motsatte.

Blokkstillingen er relativt konstant, men det er ikke store bevegelser som skal til i rødgrønn retning før det borgerlige flertallet ryker.




torsdag 16. november 2017

Innvandring, skatt og sysselsetting ga blå seier


Det kommer stadig flere interessante valgtall fra Institutt for Samfunnsforskning. Denne uken er det lagt fram empiri om hvilke saker velgerne mente var viktigst og hvilke partier velgerne har mest tillit til i enkeltsaker. Ser vi på de viktigste sakene, så er det første som slår meg hvordan innvandring har vokst til å bli viktigst. Dernest legger jeg merke til at også skatt var langt viktigere for flere ved årets valg enn de foregående valgene. Vi må helt til bake til "skatt og skole"-valget i 2001 for å finne et høyere nivå for skatt. Også økonomi mer generelt, koblet til industri og sysselsetting, var langt viktigere i år enn sist. Det er også grunn til å merke seg at miljø var lengre framme i flere velgeres bevissthet enn i 2013. Også distriktspolitikk og sosial utjevning har en stigende tendens.

Helse og eldre faller
Derimot viser både helse og eldreomsorg en fallende tendens. Helse var bare sjette viktigst denne gang, og eldreomsorg kom helt nede på sjuendeplass. Også skole er på nedadgående, selv om skole  fortsatt er blant de tre viktigste sakene. Det er også grunn til å merke seg et markant fall for samferdsel og et minus for familiepolitikken.

Saksfragmentering er en annen hovedtend som det er grunn til å feste oppmerksomhet på. Det er ikke slik at en eller to saker dominerer dagsorden, det er seks-sju saker som alle er ganske viktige, men der ingen peker seg ut som desidert viktigst. Dette åpener et rom for at flere partier kan hente ut sine segmenter og utnytte "nisjepotensial". Det kan være en forkaring på at vi ved årets valg satte rekord i antall partier som ble representert på Stortinget. Skal du bli et stort parti, så er du like fullt avhengig av stor tillit å mange saker. 

Sakseierskap
Valgkamp handler i stor grad om at partiene forsøker få sine beste saker høyest mulig opp på agendaen og lengst mulig framme i velgernes bevissthet når de tar sine valg. Men "sakseierskap" er ingen konstant størrelse, partiene må slåss for tilliten i enkeltsaker hver eneste dag, og over tid så vinner partier tillit på noen felt, men taper på andre.

Derfor er det høyinteressant å koble velgernes oppfatning av hva som var de viktigste sakene ved årets valg, med partiutviklingen i sakseierskap. I tabellene nedenfor har forskerne spurt velgerne hvilket parti de mener har best politikk på ulike saksfelt.




Sp er distriktspartiet, men mer bredde

Her fremkommer det at den store valgvinneren Senterpartiet, har styrket sin posisjon på samtlige felt. Likevel har partiet kun eierskap i en sak: Distriktspolitikken. Her er til gjengjeld eierskapet massivt. At distriktspolitikk var høyere oppe på agendaen i år, har derfor gagnet partiet. men tross økningen var ikke distriktspolitikk mer enn 8. viktigst, slik at Sps framgang kan ikke isolert forklares med dette - selv om det åpenbart er en del av forklaringen. Antagelig er det riktigere å si at Sp har lyktes med å nå ut med en større bredde i sin politikk, med distriktspolitikk som en markert spydpiss. Likevel er det fortsatt slik at Sp i alle andre saker enn distriktspolitikk har en score som ligger lavere enn partiets oppslutning. Nærmest kommer partiet på miljø og samferdsel.

Ap taper tillit i åtte av ti saker
Den store valgtaperen Ap mistet tillit på åtte av ti saksfelt (unntakene er skole og samferdsel). Særlig oppsiktsvekkende er fallet i partiets gamle "paradegren" sysselsetting. Sysselsetting var en sak som Ap ønsket å løfte maksimalt i årets valgkamp, og sysselsetting var da også langt klarere framme i velgerbevisstheten i år. Men dette ble ikke noen vinnersak for partiet fordi langt færre enn før mente Ap har den beste politikken på området. Faktisk er det nå flere som mener Høyre enn Ap har best politikk her. Også det klare innvandringsfallet bør bekymre. Ved forrige valg hadde partiet bare fire prosentpoeng opp til Frp, nå er avstanden økt til hele 20 prosentpoeng. Siden innvandring spilte en langt viktigere rolle ved årets valg, så ble fallet ekstra ødeleggende for Ap, og desto mer gledelig for Frp.

Frp dominerer på innvandring
Frp er nå totalt dominerende i innvandringssaken og lyktes også meget godt med å løfte tematikken i årets valgkamp. Her bør Sylvi Listhaug få en god del av æren, selv om det er flere faktorer som spiller inn. Innvandring har over lengre tid vært den viktigste velgersaken for Frp, men det er ikke alltid at partiet klarer å mobilisere på saken. Ved lokalvalgene i 2011 og 2015 var det vanskelig for Frp pga. velgerklimaet i kjølvannet av 22. juli (2011) og flyktningekrise (2015), ikke var til stede for hard retorikk (dette snudde derimot i oktober/november 2015). I år var klimaet til stede, Frp kunne vise til resultater på feltet og man høstet gevinst av det. Min vurdering er imidlertid at partiet har et ytterligere potensial her.

Det bør også være gledelig for et parti som opprinnelig ble tuftet på motstand mot skatter og avgifter at man styrker sin stilling på skatt. Samtidig er det et stykke opp til regjeringskollega Høyre som innehar førsteplassen. Også når det gjelder samferdsel har Frp løftet seg i velgernes øyne og man inntok førsteplassen foran både Høyre og Ap. Synliggjøring av politikken gjennom å ha innehatt samferdselsministeren gjennom fire år, koblet med store satsinger på sektoren, har bidratt til å gjøre dette til en vinner for partiet. Men samferdsel var altså langt mindre viktig ved årets valg enn det foregående, og det tapte Frp på. Eldreomsorg var tidligere en god sak for Frp. Her har man klart tapt terreng. Og fortsatt synes forsvinnede få velgere at Frp har den beste politikken på områder som skole, miljø, distrikt, familie og sysselsetting.   

Høyre har best miljøpolitikk (!?). Men sysselsetting-framgang vel så viktig..
Regjeringskollega Høyre kunne notere framgang på seks saksfelt: Miljø, eldre, familie, distrikt, helse og sysselsetting. For meg er den største skrellen i materialet at partiet går forbi "miljøpartiene" MDG, SV og V og inntar førsteplass på miljø. Riktignok har Høyre hatt mulighet for å fronte sin miljøpolitikk gjennom å ha miljøministeren gjennom fire år, men Tine Sundtoft og Vidar Helgesen har, med noen unntak, vært relativt tilbaketrukne. Når Høyre likevel går så markert fram i en sak som lenge har vært en tapersak for partiet, så kan det være uttrykk for at man makter å appellere til de velgerne som ikke er blant de mest radikale i miljøspørsmålet, og som kanskje ikke synes miljø er det desidert viktigste, men som befinner seg i en slags mellomposisjon mellom "vekst" og "vern".

Vel så viktige forklaringer på Høyres gode valg, finner vi imidlertid i andre saker. Særlig er Høyres framgang på sysselsetting sentralt, det bidro til å demme effektivt opp for angrepene fra Ap. Jeg tror også at framgangen på distrikt gir et uttrykk for at strukturreformene (politi, kommune, region osv) ikke nødvendigvis er dårlige saker for Høyre. Sp mobiliserer på sin motstand, men Høyre taper ikke noe på å framstå som den klareste forkjemperen. Det er snarere Ap som skvises og kommer dårlig ut av den agendaen. Det var også en fordel for Høyre at skatt kom så høyt opp. Men fallet i tillit i saken gjorde at gevinsten ikke ble så stor som den kunne ha blitt. Høyre bør også reflektere noe over hva fallet på innvandring og samferdsel betyr. På begge felt blir partiet klart forbigått av Frp. Samtidig er det sunt for regjeringen totalt sett at eierskapet i ulike saker fordeles mellom begge partiene. Høyre må også passe seg litt så ikke favorittsaken skole overtas av Ap. Høyre har fortsatt et godt grep her, men Ap kryper innpå. 

Hvorfor gikk SV fram?
Det er, ut i fra sakstallene, vanskelig å lese hva SVs framgang ved årets valg skyldes. Sosial utjevning var viktigere enn sist og noe partiet lyktes med å løfte fram. Og SV argumenterte utjevnende i saker som skatt og eldreomsorg, som de også økte sin tillit noe på. Dette kan være en del av forklaringen. Men samtidig videreførte partiet tilbakegangen i sin gamle vinnersak skole. Og partiet fortsatte tilbakegangen på den andre gamle vinnersaken miljø. Dette betyr at SV står igjen uten klare vinnersaker, men man har noe bedre bredde. Det kan tolkes som en seier for Audun Lysbakkens strategi om å bredde ut partiet, men utgjør en sårbarhet. For skulle Ap finne tilbake til noe av sin gamle form, og velgere som har stemt SV fordi de er misfornøyde med Ap begynner å vende tilbake, så har ikke SV noen klart definerte vinnersaker som kan holde Ap/SV-flytvelgerne igjen.

Ensakspartiet MDG
MDG har derimot fortsatt en klar vinnersak i miljø. Og miljø var altså klart viktigere ved årets valg enn det forrige. Det var bra for MDG og kan bidra til å forstå hvorfor partiet gikk litt fram. Men det var ikke flere som sa at MDG har den beste miljøpolitikken nå enn i 2013, tvert i mot. MDG er et utpreget ensaksparti, uten tillit på andre felt. Dette betyr at hvis MDG skal vokse, så må enten miljø bli enda viktigere ved neste valg, eller de må løfte sin troverdighet på feltet enda noen hakk. Miljø har et potensial til å bli viktigere enn det er, og partiet bør ta mål av seg til at flere enn 14 prosent sier MDG har den beste miljøpolitikken i 2021. Det kan gi dem oppdriften de trenger for å bryte den sperren som de mislyktes med å bryte i år. Men miljø kan også falle ned på et lavere nivå, og da vil MDG slite tungt. Om de bør satse på mer bredde, eller kjøre knallhardt på sin ene sak og satse på at de får agendaen med seg, er et viktig strategisk spørsmål for partiet å besvare fram mot neste valg.

Venstre uten vinnersaker
Venstre gikk tilbake, men fikk snudd en negativ tendens gjennom valgkampen slik at partiet kom seg over sperregrensen. Tydeliggjøringen av partiets plassering på borgerlig side kan ha berget dem. Men forskertallene gir grunn til bekymring. Særlig er det store fallet i tillit på partiets eneste vinnersak, miljø, en skummel tendens. Også på partiets nr 2-sak ved sist valg, skole, går partiet markert tilbake. I likhet med SV, står Venstre igjen uten vinnersaker. Dette er en tendens som ikke kan vedvare, hvis partiet skal løfte seg fram mot neste valg og holde sperregrensen lenger unna livet. Partiet har et lite momentum nå, i kjølvannet av valgkampframgangen og interessen rundt en eventuell regjeringsinntreden, til å få fram sine saker. Velger partiet å gå inn i regjering, så må partiet finne riktige departement å prioritere. Miljø vil være et naturlig valg for å snu situasjonen, men også skole kan være et godt felt for partiet.

KrF mister familietillit
KrF har hatt eierskap til kun en sak ved de siste valgene: Familiepolitikk. Familie var den klart beste saken for partiet også ved årets valg. Men partiet mistet markert tillit på feltet og familiepolitikk generelt var mindre viktig for velgerne i år. Dette tapte KrF på. Partiet bør også se  med uro på at partiets nest beste sak; eldreomsorg, både blir mindre viktig for velgerne og er et felt der partiet taper tillit. I en kritisk situasjon for partiet, kan det være en ide å jobbe med å gjenreise tilliten på sine to beste saker. I de øvrige sakene, har KrF beskjeden tillit. Jeg legger dog merke til at partiet kommer ut omtrent likt med SV og V når det gjelder innvandring, ca fem prosent synes partiet har best politikk her. Kan ett av de tre partiene vokse fram som en klarere, liberal motstemme til restriktive Frp inn mot neste valg? Foreløpig har det vært lite velgere å hente på å mobilisere på en liberal holdning, og jeg er noe skeptisk til om det vil bli store endringer inn mot 2021. Men skulle innvandring som sak vokse ytterligere, så kan man ikke utelukke at et slikt rom kan vokse fram og da kan KrF se sin mulighet. Hvor sterke motpoler V og KrF ønsker være til Frp avhenger også litt av hvor nært de velger å være knyttet den blå regjeringen.     


Pro blå endringer på innvandring, skatt og sysselsetting
Summerer vi opp, så var den økte betydningen av innvandring og skatt avgjørende for den blå valgseieren da Høyre og Frp nyter økende tillit her, mens Aps tillit faller. I tillegg gjorde Høyres formiddable velgertillitsvekst på sysselsetting, og Aps sterke fall, sitt til at økende oppmerkomhet om temaet ikke ble noen ulempe for regjeringen.

Tallene som omhandler partienes sakseierskap inneholder både stabiliseringstrekk og endringstrekk, der Høyres sterkt økte miljøtillit er det mest overraskende.