mandag 16. oktober 2017

Fordelingen av 150 distriktsmandater: 76-74 borgerlig (rødgrønn sving +9).

De rødgrønne utlignet nesten hele det borgerlige distriktsmandatforspranget, men det var ikke nok. Særlig var de borgerliges forsvar av Vestfold, Hedmark og Nordland viktig. 

Østfold: Østfold fulgte i stor grad landstendensen, men det er grunn til å merke seg at både SV og Rødt relativt sett gikk mer fram her, mens Venstres tilbakegang var mer markert. Mandatmessig gikk fordelingen av de 8 distriktsmandatene som ventet med Ap 3, H 2 (-1), Frp 2 og Sp 1 (+1). Frp tok sistemandatet med god klaring til Høyre som lå nærmest å ta det. Blokkmessig ble det borgerlige overtaket 5-3 fra 2013 utlignet til 4-4. 

Akershus: Venstres framgang her bryter med landstendensen, og det er primært sterke Høyre-kommuner som Asker, Bærum og Oppegård partiet kan takke for framgangen. Her kan taktisk stemmegivning ha spilt en rolle. Dette har sin motpost i at Høyre gikk mer markert tilbake både her og i fylket som helhet, men fortsatt er Akershus partiets sterkeste. Ap gikk noe mindre tilbake i Akershus enn i landet. Det bidro til å redde partiets 5. mandat i kretsen. Mandatfordelingen H 5 (-2), Ap 5, Frp 3, V 1, Sp 1 (+1), SV 1 (+1) var som ventet, med unntak av at MDG manglet drøyt 1300 stemmer på å utfordre Ap om sistemandatet. 11-5 borgerlig her i 2013 ble til 9-7 nå siden Sp og SV plukket opp de to mandatene som H mistet.

Oslo: Også her bryter Venstres framgang med landstendens, og vi ser noe av det samme mønsteret som i Akershus: Venstres framgang kommer primært i kretser der Høyre står sterkt som Ullern og Vestre Aker. Venstre gjorde det derfor bedre enn ventet og berget begge sine to mandater, mens Høyre falt noe mer i Oslo enn ellers i landet. Den historisk klart sterkeste Høyre-kretsen er nå helt nede på 7. plass når det gjelder oppslutning for partiet, slått av både Akershus, Vestfold, Hordaland, Vest-Ager, Rogaland og Buskerud. Ap gikk mindre tilbake i Oslo enn ellers, men det var ikke nok til å forhindre at man mistet et fast mandat. Ap manglet drøyt 9 000 stemmer på å beholde dette. Venstre tok sistemandatet. Rødt kom inn med solid margin og ble større enn MDG i hovedstaden. Mandatfordelingen ble Ap 5 (-1), H 5 (-1), Frp 2, V 2, SV 2 (+1), Rødt 1 (+1), MDG 1 og totalt 9-9 mellom blokkene, mot 10-8 borgerlig i 2013.

Hedmark: Ap blødde kraftig til Sp her, men også Høyre gikk mer tilbake i kretsen enn landet som helhet. Hedmark er likevel fortsatt Aps sterkeste krets, etterfulgt av Oppland og Nord-Trøndelag. Sp plukket opp det mandatet som Ap mistet, mens Frp klarte å holde på sitt faste mandat. Det ga fordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 og status quo 4-2 rødgrønt og dermed ikke den svingen på +1 rødgrønt som ville oppstått om Frp ikke hadde lyktes med å holde på sitt mandat.

Oppland: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, men mer moderat enn i nabofylket. Dette ga et svært jevnt oppgjør mellom Ap og Sp om sistemandatet i kretsen der Sp dro det lengste strået med en margin på skarve 157 stemmer. Frp gikk kun marginalt tilbake og berget dermed sitt mandat, noe som var viktig for den borgerlige blokken. Mandatfordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 var helt i tråd med forhåndsforventningen. Blokkene forble stabile på 3-2 rødgrønt.

Buskerud: Buskerud fulgte stort sett landstrenden. Men SV økte mer her og doblet nesten sin  oppslutning. Aps tilbakegang kunne ha satt tredjemandatet deres i fare, men partiet holdt unna med drøyt 2 000 stemmer ned til Høyre. Høyre måtte på sin side finne seg å miste ett mandat til Sp slik at mandatfordelingen ble Ap 3, H 2 (-1), Frp 2, Sp 1 (+1). Blokkstillingen ble endret fra 5-3 borgerlig til uavgjort 4-4. Dette var som ventet.

Vestfold: Høyre gjorde et meget godt valg i Vestfold, brøt landstrenden og gikk faktisk et par tideler fram. Det sikret dem 3 mandater og blokkerte dermed for den muligheten som Ap her hadde til å plusse med ett mandat. Det er særlig i de to byene sør i fylket; Sandefjord og Larvik, som Høyre gikk fram. Mandatfordelingen ble H 3 (+1), Ap 2, Frp 1 (-1) og dermed fortsatt 4-2 borgerlig.

Telemark: Enorm Sp-framgang her. Det ga dem, som ventet, ett mandat, på bekostning av Ap. Mandatfordelingen ble i tråd med forventningen: Ap 2 (-1), Sp 1 (+1), H 1, Frp 1. Sp tok sistemandatet, men hadde svært god margin ned til Høyre som lå nærmest. Derfor ble det igjen 3-2 rødgrønt.

Aust-Agder: 
Svakere rødgrønn sving her enn i de fleste andre fylker. Både Høyre og Frp gikk kun marginalt tilbake, og også KrF hadde mindre tilbakegang her enn landstrend. Derimot var Venstres tilbakegang mer markert. Dette ga mandatfordelingen Ap 1, H 1, Frp 1 og 2-1 borgerlig som var svært forutsigbart før valget.

Vest-Agder: Kun beskjeden bevegelse i rødgrønn retning også her. Og Høyre gik endog noe fram. Det er også viktig for KrF at tilbakegangen er svakere her, det sikret dem et fortsatt fast mandat. Mandatfordelingen ble den ventede H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig som sist.

Rogaland: Aps tilbakegang kun marginal her. Sps framgang langt mer moderat enn mange andre steder i landet. Rogaland særpreges også av at Frp hadde framgang. Valget ble et durabelig oppgjør mellom Ap og Høyre om sistemandatet, der Ap til slutt vant dette med 184 stemmers margin etter omtelling. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 4 (+1), H 4, Frp 3, Sp 1 , KrF 1 (-1) og dermed en viss blokkforskyvning fra 9-4 borgerlig til 8-5.

Hordaland: De blå holdt skansen godt i kretsen. Frp holdt sitt 2013-nivå, og Høyre gikk bare litt tilbake. Også KrF og Venstre holdt sine mandater, men Venstre berget sistemandatet med tynn margin. Mandatfordelingen ble lik 2013 med H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 og dermed også status quo 9-6 borgerlig.

Sogn og Fjordane: Også her holdt regjeringspartiene godt på oppslutningen, mens både V og KrF gikk markant tilbake. Ap holdt sitt mandat. Sp håpet å utfordre H om sistemandatet, men H berget dette med bra margin. Fordelingen ble dermed den ventede Sp 1, Ap 1, H 1 og status quo 2-1 rødgrønt.

Møre og Romsdal: Meget sterkt valg av Frp her med en framgang på over to prosentpoeng. Møre og Romsdal ble partiets klart beste fylke, etterfulgt av Rogaland og Troms. Likevel var det Høyre som, rent mandatmessig, hadde størst grunn til å juble fordi KrFs og Aps markerte tilbakegang her, gjorde at partiet fikk sistemandatet i kretsen "billig". Det ga mandatfordelingen H 3 (+1), Ap 2, Frp 2, Sp 1 og 5-3 borgerlig som sist.      

Sør-Trøndelag: Stort sett likt med landstendensen i Sør-Trøndelag. Jeg merker meg likevel at Rødt og MDG går mer fram her enn på landsbasis. Relativt lite spenning om mandatfordelingen, det endte som ventet med Ap 4, H 2, Frp 1 (-1), SV 1 (+1), Sp 1 og fra 5-4 til 6-3 rødgrønt. 

Nord-Trøndelag: Solid nedtur for Ap her, men uten at det fikk konsekvenser for deres mandatutelling. Eneste lille spenningsmomentet på forhånd var om Høyre ville klare å berge sistemandatet sitt. Det klarte man med bra margin, faktisk brøt partiet med landstrenden og gikk marginalt fram. Dette ga fordelingen Ap 2, Sp 1, H 1 og status quo 3-1 rødgrønt.

Nordland: Kolossal framgang for Sp, og tilsvarende massiv tilbakegang for Ap. Det ga et minus på hele to mandater for Ap, mens Sp på sin side kunne kapre to. Slike store mandatsvingninger er sjeldent å se. SV hadde en realistisk mulighet til å frata Frp sistemandatet, men SVs framgang var mindre i Nordland enn landssnittet, og de manglet drøyt 900 stemmer på å klare den oppgaven. Dermed ble det mandatfordelingen Ap 2 (-2), H 2, Frp 2, Sp 2 (+2) og status quo på 4-4.

Troms: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, selv om endringene var noe mer avdempede enn i Nordland. Høyre gjorde et ok valg, men som ventet var de ikke i nærheten av å beholde sitt andremandat, Sp plukket dette enkelt. SV var ikke håpløst langt bak å være med i kamp om sistemandatet i kretsen med Ap, men manglet 1000 stemmer. Fordelingen ble den forventede Ap 2, H 1 (-1), Frp 1, Sp 1 (+1) og en blokkendring fra 3-2 borgerlig til rødgrønt 3-2.  

Finnmark: Massiv Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her. Men i tillegg var Høyres tilbakegang svært stor, noe som ga dem et mandattap. Derimot gjorde Frp et godt valg og gikk fram, mye takket være sterk oppslutning og klar framgang i Alta der sykehussaken kan ha spilt en rolle for stemmegivningen. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 2, Frp 1, Sp 1 (+1) og dermed 3-1 rødgrønt.    

I tabellen nedenfor har jeg summert opp den fylkesvise mandatfordelingen. En s bak tallet indikerer at partiet tok sistemandatet, mens n viser det partet som var nærmest å ta sistemandatet.


Ser vi blokkmessig på det, så avviker denne fasiten på tre punkt fra min siste mandatprognose: Ap maktet ikke å plukke opp det mandatet Frp mistet i Vestfold. Og Frp klarte å forsvare sine utsatte mandater i Hedmark og Nordland. Dette ga 76-74 borgerlig totalt, i stedet for 77-73 rødgrønt som var prediksjonen. Totalaviket er altså beskjedent, men viktig nok siden alle tre endringer gikk i borgerlig retning.

Den rødgrønne mandatsvingen ble på +9. Fem av de nye rødgrønne mandatene kom i det sentrale Østlandsområdet. To kom i Nord-Norge. Mens Vestlandet og Trøndelag stod for en hver. Fem av disse skyldes Sps framvekst, mens SV hentet tre "friske" mandater for de rødgrønne. Ap klarte å hente et nytt mandat i Rogaland. De rødgrønne hentet altså inn det meste av det borgerlige mandatforspranget fra 2013, men totalt sett ble det likevel hakket for svakt.   

Aps tilbakegang er mest markant på Indre Østlandet og Nord-Norge. Dette faller sammen med at Sp vokser mest her. Men Sps framgang er bred, man går klart fram i samtlige fylker.  Også SVs framgang kommer på bred front.

Regjeringspartiene holdt nivået bra oppe mange steder, endog med en liten framgang i noen enkeltfylker, selv om landstrenden er ned målt mot det sterke blå 2013-valget. Særlig trer Sørlandet og Vestlandet fram som regioner der de blå stod i mot aller best.

Venstres urbane preg økte ved dette valget. Oslo og Akershus peker seg ut som partiets to klart beste fylker. KrF er trengt tilbake til sine kjerneområder på Sørlandet og Vestlandet. Men tilbakegangen er klar også på Vestlandet, mer marginal på Sørlandet. 

Jeg skal komme tilbake til fordelingen av utjevningsmandatene i neste analyse.   

mandag 9. oktober 2017

KrFs sentrumsvei



KrF gikk på en valgsmell. Det var bare så vidt båten bar over sperregrensen. Partiet lyktes ikke med å få mandat i Akershus, og man mistet representasjon både i Oslo, Østfold og Vestfold. På Romerike er det, med unntak av små lyspunkt i Hurdal og Gjerdrum, bortimot bekmørkt for partiet. KrF er nesten redusert til et parti for folk på Sør-og Vestlandet. KrF appellerer i forsvinnende liten grad til andre velgere enn sine egne, og man mistet også en del velgere til Sp og Høyre.

KrF greide i for liten grad å løfte sin beste velgersak; familiepolitikken, i årets valgkamp. Man klarte ei heller, i motsetning til Sp og Frp, å utnytte rommet for verdidebatt som ble skapt i kjølvannet av oppmerksomheten rundt norske verdier. KrF slet også tungt med sin regjeringsstrategi. Det var høyst uklart hvordan man hadde tenkt å skvise Frp ut av regjeringskontorene og sette seg selv og Venstre inn. Etter valget måtte man, for syns skyld, ha samtaler med de blå, før KrF konkluderte med at de ikke vil i regjering med Frp og at man avslutter samarbeidsavtalen som har utgjort en viktig del av Solberg-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Dermed er KrF nå et mer fristilt sentrumsparti, selv om partiet fortsatt lener seg i retning Høyre og dermed, i alle fall på kort sikt, sikrer den blå regjeringenes videre eksistens. KrF kan nå i større grad stemme for det man er for og mot det man er mot på Stortinget og påføre regjeringen flere nederlag. For eksempel ved å stemme for reversering av tvangssammenslåingen av Skedsmo, Fet og Sørum. Selv om KrF tapte valget, så er maktposisjonen sterkere fordi H+Frp+V mistet sitt flertall. KrFs frigjøring gir imidlertid også regjeringen noen muligheter til å søke andre allianser i enkeltsaker. Her blir dog spørsmålet hvor konstruktiv opposisjonen ønsker å være med tanke på posisjoneringen inn mot valgene i 2019 og 2021.

KrF sin sentrumsvei er ikke overraskende med tanke på at partiet har oppnådd klart høyest tilslutning de gangene partiet har stått i spissen for et sentrumsalternativ (1973, 1977, 1997 og 2001). Men partiet bør også huske at sentrumsalternativet på 70- og 90-tallet oppstod som et produkt av at Ap frivillig abdiserte. Åtte år med rødgrønt flertallsstyre (2005-13), etterfulgt av fire blå år (2013-17), har gjort norsk politikk mer blokkorientert. Det har vært en ulempe for KrF. I øyeblikket er det ikke så mye som tyder på at sentrum kan gjenreises som selvstendig kraft. Sp virker komfortable i allianse med Ap, mens Venstre definerer seg stadig klarere på borgerlig side.

Når KrF har gjort det bra, har de også hatt politiske saker med bred appell som løft for minstepensjonister og kontantstøtte. Dette mangler nå. Partiet må derfor finne sin vei, både strategisk og politisk. Den sentrumsveien man har valgt, innebærer at KrF satser på at blokkene løsner og tidsånden snur i mer verdiorientert retning slik at etterspørselen etter mer anti-sekulære løsninger vokser. Det kan lykkes, men det er like sannsynlig at partiets aversjon mot Frp også i 2021 vil hindre dem i å inngå i et realistisk, borgerlig regjeringsalternativ.  Årets valg kan da bare være et forvarsel om hva som kommer.

Det er likevel for tidlig å avskrive KrF. Valgvinder kan løye og snu. Etablerte partier er svært seiglivede organismer.    



Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. oktober 2017 


tirsdag 12. september 2017

Derfor gikk det som det gjorde. Fragmentering. Og nytt valgsystem?



Dagen etter dagen kan vi se på tallene og analysere utfallet i ro og mak. Fire partier gikk fram: Sp, SV, Rødt og MDG. Mens Ap, H, Frp, KrF og V gikk tilbake.

Sp er valgets store vinner. Det skyldes bl.a at vi i år har fått skikkelig fres i sentrum-periferi-aksen i norsk politikk gjennom saker av typen kommunereform, regionreform, politireform, ulv osv der Sp kan framstå som det klareste distriktsalternativet som tar kampen opp sentralisering, eliter og Oslo-makt. I tillegg er det en fin indre ro og intern entusiasme i partiet. Pluss at Sp nok fanger opp en nasjonal tidsånd som kan ses som et motsvar til globalsering. Sluttvalgkampen var ikke imponerende, men de holdt stangen greit inn og kom i mål på et glitrende tosifret resultat.

Også SV har levert en strålende valgkamp og et sterkt valgresultat, sett i lys av de store velgerproblemene som deres regjeringsdeltakelse 2005-13 skapte. Aps problemer gir SV fin drahjelp, det er nærmest en lovmessighet at når Ap gjør det dårlig så gjør SV det bra og motsatt. Men SV bør også ta mye av æren selv, blandingen av grønn og rød har fungert denne gang; de har snakket mye og godt om forskjeller og Audun Lysbakken har glitret i TV-debattene.

Rødt kommer inn på Stortinget for første gang, hvis vi ser bort i fra forløperen RV i 1993-97. Resulatet ble dog ikke så godt som målingene indikerte, men man er nok uansett godt fornøyd med å ha fått inn Moxnes på Tinget som nå kan spille en rolle både i Oslo og i rikspolitikken framover som kan være gull verdt for partiet. Rødt er blitt mer stuerent; demokratisk revolusjon har erstattet væpnet revolusjon, og for venstreorinterte velgere som leter etter et tydelig alternativ er Rødt blitt mer interessant.

MDG gikk også litt fram, men resultatet var likevel ikke allverdens. Målingene tydet på at de kunne bryte sperregrensen, men partiet ble åpenbart overvurdert. På den ene side er en god prestasjon å bli gjenvalgt fra Oslo som et nytt parti med en politikk som går ut på at mennesker bør endre levesett. Men samtidig må det være skuffende at man ikke lyktes med å ta neste steg: få en stortingsgruppe av en viss størrelse og kunne få skikkelig innflytelse på politikken. Jeg synes MDG gjorde en ok valgkamp, men miljøvelgersegmentet er åpenbart ikke stort nok til at sakseierskap på miljø holder til å bikke sperregrensen. Det er også et spørsmål om oppmerksomheten i sluttfasen rundt regjeringsspørsmålet og MDG i en mulig vippeposisjon, der Ap og H skulle komme til dem og overby hverandre i miljøpolitikken, virker mer negativt enn positivt inn.

Ap er den store taperen ved valget. Det meste gikk skeis. Det er smått utrolig at det største opposisjonspartiet til en blå regjering med Frp kan gå over tre prosentpoeng tilbake, man burde normalt sett gått markert fram. Og det er ikke mer enn drøyt to år siden partiet lå på over 40 prosent, så velgerraset er enormt. Forklaringene på er mange og sammensatte. Faktorene har trolig virket i sum. Jeg vil trekke fram to hovedproblemer: Hovedfortellingen om et Norge som går dårlig og en regjering som gjør ting for lite og for sent har ikke fungert overhode. Denne virkelighetsbeskrivelsen har ikke stemt med mange folks oppfatning. Dernest har Aps betydelige lekkasjer i retning Sp vært åpenbare i hele år, og de er bygget på at Ap-velgere særlig i distriktene, har oppfattet parti som konturløst og i en skvis mellom Sp og H. Sp har altså fanget det elementet av regjeringsprotest/distriktsopprør som Ap kunne ha tatt opp i seg. I tilegg har det vært krevende å gå til valg på store skatteøkninger, det har vært problematisk at regjeringsalternativet på rødgrønn side har vært uklart, og flørten til KrF og Venstre har bidratt til å skape et venstrerom som SV og Rødt har utnyttet. Jeg lurer også litt på hvor LO egentlig har vært i denne valgkampen. De har virket nærmest fraværende og lunkne. På toppen av det hele har man måttet bruke mye tid på dårlige saker av typen negative målinger og Støres diverse private handlinger. Nå blir det granskning internt, som må munne ut i en avklaring rundt hva partiets politiske kurs bør være framover. Deretter kan det bli en lederkamp. Jeg ser at mange tror Støre er ferdig, jeg ser derimot ikke bort i fra at han kan få en ny og siste sjanse i 2021 til å gjenreise posisjonen, slik Stoltenberg fikk en ny sjanse i 2005 etter det enda svakere 2001-valget.

Høyre ser, imponerende nok, 25-tallet, etter fire år i regjering. Partiet lyktes godt i valgkampen og framstod som det tryggeste alternativet for velgere som ønsket en fortsatt borgerlig regjering. Opplsutningen er et uttrykk for at mange er fornøyd med den politikken som føres. Man vant tilbake en del velgere som i løpet av stortingsperioden hadde søkt havn i Ap, mye takket være at utsiktene i økonimien snudde og at man har håndtert utfordringene bra. Høyre ser ut til å beholde sin gode posisjon på viktige saker som skole, økonomi, samferdsel og innvandring, men har i tillegg lyktes med å nå fram også i spørsmål knyttet til helse og eldreomsorg. Jeg ser ikke bort i fra at en del velgere som har stått mellom Høyre og Ap, har falt ned på Høyre fordi de enten har fryktet en "reverseringsallianse" med Sp eller en form for koalisjon med MDG og Rødt.

Frp gikk tilbake, men har egentlig gjort et strålende valg, sett i lys av at de har sittet med regjeringsmakten i fire år. Flykningekrisen 2015 og den restriktive håndteringen av denne, ga dem et solid opinionsløft. Dessuten kan de nå vise til resultater på innvandringsfeltet og med en viss substans si "Se, tilstrømingen går ned når vi styrer". Frp lykkes godt med å drive dobbelkommunikasjon, selv når de setter i regjering: De klarer å beholde sjelen sin og appellere til eget grunnfjell, parret med at de har makt og være ansvarlige. I denne valgkampen var det nærmest fascinerende å se hvordan dette ble personfisert gjennom Syvi Listhaug og Siv Jensen. Listhaug er, velgermessig sett, et gedigent aktivum for partiet og bidrar til at innvandringsebatten stadig holdes varm. Jensen framstår som den moderate og ansvarlige. Denne kombinasjonen fungerer bra, og i tillegg har Frp et bredere fundament å stå på for de velgere som ikke legger så mye vekt på innvandring, men som stemmer Frp av andre årsaker av typen skatt, samferdsel, eldreomsorg etc.

Venstre berget seg over sperregrensen såvidt det var. "Bråkmakerstempelet" som de fikk etterhvert fikk i de knallharde budsjettforhandlingene i for høst ødela mye av inngangen til valgåret. Da partiet forstod at de måtte dreie fokus mer over på at de fortsatt er et klart borgerlig parti, så klarte man i siste liten å snu en trend som ellers trolig ville endt med fiasko. En del velgere som ikke fikser at Venstre bidrar til at Frp sitter i regjering røyk, men det ble trolig mer enn kompensert gjennom velgere som stemte Venstre fordi man så hvor viktig utfallet over/under sperregrensen var. Venstre oppfattes som det borgerlige miljøpartiet, men de må til neste valg bedre klare å få fram andre sider av politikken sin og ta mer eierskap i alle fall en eller to andre saker. Urbaniseringen av velgermassen bør passe Venstre bra strukturelt sett, og mange har Venstre som nr 3 eller 2, men dette er ikke nok - partiet sliter med man ikke klare skape nok entusisme. Venstre forblir på mange måter det partiet som mange liker, men som få gidder stemme på.

KrF er ute og kjører. Grunnfjellet er akkurat stort nok til å berge dem over sperregrensen denne gang, men neste gang er det ikke nok. Det vedvarende velgerproblemet til KrF er at de knapt appellerer til andre velgere enn sine egne. Og det holder ikke i lengden. Partiet har en god velgersak: Familiepolitikken. En sak som de i liten grad klarte å løfte. Dessuten var standpunktet i regjeringsspørsmålet krevende, og det var nesten umulig å forstå hvordan de skulle greie å kvitte seg med Frp og sette inn seg selv. Summen ble overhode ikke bra, og selv de morsomme onelinerne til Hareide uteble i de siste debattene.

Fragmenteringstendensen ved årets valg er klar: De tre største partiene går tilbake, mange av de små går fram. Vi får nå et storting bestående av ni partier, det er norsk rekord. I en tid der valgkampen foregår på så mange ulike plattformer samtidig, så kan det gi mindre partier en bedre mulighet for å få ut sine budskap til segmenter av velgermassen. Man kan hente ut et nisjepotensial som utfordrer de store breddepartiene. Det er også mange saker som er ganske viktige for velgerne, men ikke en eller to som stikker seg ut som de desidert viktige. Dette kan tolkes på to måter: For det første at for å bli et bredt parti, så må du ha troverdighet i mange forskjellige saker. Men dernest også at mange partier kan gis en mulighet til å erverve seg stor tillit i en eller to saker. En mangfoldig saksagenda på spredt ut over en rekke kommunikasjonskanaler kan ha bidratt til at vi i dag har fått et mer fragmentert politisk landskap.

Trenger vi en ny valgordning?
Jeg merker meg at de rødgrønne samlet sett har fått 13 000 flere stemmer enn de borgerlige, men likevel taper 88-81 i mandeter. I 2005 og 2009 var det omvendt: Borgerlig stemmeflertall, men rødgrønt mandatflertall. Dermed aktualiseres en diskusjon rundt valgordningen. En diskusjon som også vil bli tatt opp i det nye Valglovutvalget.

Valgsystemet vårt bygger på et ønske om å ivareta tre hensyn:
1. Godt samsvar mellom stemmer og mandater (prorsjonalitet, utjevning).
2. Styringsdyktighet (sperredivisor, sperreterskel)
3. Tilgodese utkant  (arealfaktor)

Jeg håper man vil ta ytterligere skritt i retning bedre samsvar, for å unngå flere slike uheldige valgutfall. Ergo bør man redusere antallet valgkretser, fjerne sperredivisoren og arealfaktoren. Da tar man et klarere valg om å prioritere 1) foran 2) og 3). Det vil ha sine ulemper, men fordelen veier for meg tyngst: En velger, en stemme, en verdi er et utmerket prinsipp. Andre vil ha motsatt oppfatning.

Uansett oppfatning er en skikkelig diskusjon rundt valgordningen velkommen.

søndag 10. september 2017

Siste mandatprognose: 86-83 rødgrønt (med MDG på vippen). Borgerlig flertall ved Venstre over og MDG under sperren.

Min aller siste vurdering av stillingen i valgkretsene, basert på siste snitt av nasjonale tall, fylkestall og valghistorikk, og en prediksjon av partienes nasjonale oppslutning, viser et svært tett valg der hvem som havner over eller under sperregrensen, trolig avgjør.

Østfold: Sp ligger an til å ta ett av Høyres mandater slik at fordelingen blir Ap 3, H 2, Frp 2 og Sp 1. Denne fordelingen virker nå rimelig sikker. Ergo 4-4 mellom blokkene og rødgrønn +1 her.

Akershus: Eneste fylket der Høyre ligger an til å tape to. Ap og Frp i match om sistemandatet, jeg har Frp tynt inne. Sp, MDG og SV ser ut til å plukke opp de tre mandatene som de to store partiene ligger an til å miste. I så fall får vi fordelingen H 5, Ap 4, Frp 3, V 1, Sp 1, MDG 1 og SV 1 Totalt sett 9-7 borgerlig og rødgrønne +2.

Oslo: Venstre ligger an til å miste ett av sine to mandater. Rødt plukker trolig dette. Aps sjettemandat kan også ryke, i så fall vil SV eller MDG sannsynligvis plukke det. Holder fortsatt en liten knapp på SV der. Totalt sett ligger det an til fordelingen H 6, Ap 5, Frp 2, SV 2, V 1, MDG 1, R 1 og dermed uavgjort 9-9 og rødgrønne +1

Hedmark: Ser ut som Frps mandat i kretsen tas av Sp. Men Aps tredje mandat kan være i spill, Frp er inne i kampen om dette. Matchen mellom Ap og Frp blir interessant å følge. Holder Ap 3, H 1 og Sp 2 som mest sannsynlig fordeling, og dermed øker de røgrønne sin margin fra 3-2 til 4-1, altså rødgrønne +1. 

Oppland: Sps ser ut til å overta ett av Aps mandater. Men også her er det kamp mellom Ap og Frp om sistemandatet i kretsen. Fordelingen Ap 2, Sp 2, H 1 og Frp 1 gir rødgrønn 4-2 i kretsen og status quo.    

Buskerud: Frp ser ut til å miste ett mandat til Sp. Men hard kamp mellom H og Frp om sistemandatet. Ap 3, H 3, Frp 1 og Sp 1 virker mest trolig. Det gir uavgjort 4-4 i kretsen, noe som innebærer rødgrønne +1. 

Vestfold: Svært interessant om sistemandatet her. Ap har lenge sett ut til å kunne frata Frp dette, men både Frp og Høyre er med i kampen om det. Ap 3, H 2, Frp 1 er min prognose, noe som eventuelt gir 3-3 i kretsen og dermed rødgrønne + 1.  

Telemark: Har lenge vært antatt at Sp plukker opp et mandat fra Ap her, slik at fordelingen blir Ap 2, H 1, Frp 1 og Sp 1. Ser ikke noe grunnlag for å endre den prediksjonen og kommer derfor ut med uavgjort 3-3 i kretsen og status quo som mest sannsynlig resultat.

Aust-Agder: Ser ikke ut som Ap nærmer seg Frps sistemandat noe særlig i sluttfasen, og i så fall får vi samme fordeling som i 2013 her: Ap 1, H 1 og Frp 1. Det betyr borgerlig 2-1 og status quo.  

Vest-Agder:  Virker som Høyre holder Ap unna sistemandatet her slik at vi får en reprise av 2013-fordelingen H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig og status quo.

Rogaland: Interessant krets. KrFs andremandat kan ryke til fordel Aps nr 4. Men også SV er inne i denne kampen. Fordelingen Ap 4, H 4, Frp 3, Sp 1 og KrF 1 virker mest sannsynlig. Det betyr 8-5 borgerlig og rødgrønne +1. 

Hordaland: Enorme målesprik her. Jeg heller til at Infacts 2015-vekting slår ekstra uheldig ut i Hordaland pga. Høyres ekstraordinære lokale problemer ved lokalvalget. Har Venstre svært tynt inne på sistemandatet, utfordres særlig av MDG. Fordelingen kan bli som i 2013 og ende H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 . Det gir 9-6 borgerlig og status quo.

Sogn og Fjordane: Sp har hatt to inne på flere målinger, men det virker som Høyre nå har festet et visst grep om sistemandatet i sluttfasen. Fordelingen Ap 1, Sp 1 og H 1 virker mest sannsynlig og dermed 2-1 rødgrønt og status quo.

Møre og Romsdal: Ap 2, H 2, Frp 2, Sp 1 og KrF 1 er det mest trolige utfallet her. I så fall blir det 5-3 borgerlig og status quo. Men KrF ligger inne på sistemandatet og tåler ikke mye nedgang før dette kommer skikkelig i spill.

Sør-Trøndelag: SV ser ut til å plukke opp ett av Frps to mandater. Ap ligger inne på sistemandatet, men bør berge dette inn. Dermed ligger det an til fordelingen Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og SV 1 og 6-3 rødgrønt. Dvs rødgrønt +1.  

Nord-Trøndelag: Virker å bli Ap 2, H 1 og Sp 1 her. Men Sp har fortsatt en viss sjanse til å ta et mandat fra Høyre. Holder dog status quo3-1 rødgrønt som klart mest sannsynlig.

Nordland: Her ligger det an til å skje mye! Ap kan miste to mandater, mens Sp ser ut til å kunne ta to. I tillegg er SV på tur inn på et direktemandat, mens Frps andremandat fort kan ryke. I så fall snakker vi hele seks mandatendringer, men forskyvingen mellom blokkene blir mer begrenset. Ap 2, H 2, Sp 2, Frp 1 og SV 1 er den fordelingen jeg holder som mest sannsynlig, det gir 5-3 rødgrønt totalt og dermed +1 rødgrønt sammenlignet med 2013. 

Troms: Sp har lenge ligget an til å ta ett mandat fra Høyre her.  Men SVs framgang har skapt en viss spenning i Troms om sistemandatet, Frp kan ligge litt utsatt til. Tror det blir litt for langt fram for SV og holder Ap 2, H 1, Frp 1 og Sp 1 som den mest sannsynlige fordelingen. Det gir 3-2 rødgrønt totalt og +1 rødgrønt.

Finnmark: Ap har ett mandat greit i lomma, men så er resten usikkert. Både Aps nr 2, H, Frp og Sp er innblandet i en durabelig kamp om de resterende tre direktemandatene. Jeg holder Ap 2, Frp 1 og Sp 1 som mest sannsynlig, men H er nære. Et slikt utfall vil innebære at Sp tar mandatet som Høyre i dag har og dermed får vi 3-1 rødgrønt i kretsen, noe som er rødgrønt +1. 

I tabellen nedenfor har jeg summert opp disse mandatprognosene, der liten s markerer hvilket parti som ser ut til å ligge inne på siste mandat i kretsen, mens liten n markerer hvilket parti som ligger nærmest å ta dette. +- angir endringer fra 2013-valget.        


Vi ser at i totalregnskapet så gir en slik fylkesvis fordeling 77-73 rødgrønt og dermed en sving på +12 rødgrønt totalt.

Hva med de 19 utjevningsmandatene? Da må vi vite hvilke partier som kommer over og under sperregrensen. Utviklingen tenderer i retning av at SV nå er på trygg grunn. KrF trender derimot noe ned og har ikke nok margin ned til at vi kan legge KrF over inn som en sikker forutsetning. Jeg anser likevel sjansen for at partiet klarer det for vesentlig større enn at man ikke klarer det.

Både MDG og Venstre klarer sperren?
Når det gjelder MDG og Venstre, så er dette omtrent 50-50. Det nasjonale snittet siste uke for MDG er 4,3 prosent. Er partiet overvurdert på målingene rundt et halvt prosentpoeng, så holder dette ikke. Men kan orkanen i USA og muligens noe økt betydning av miljø, paret med partiets klare sakseierskap, være det som får dem akkurat over grensen? Nå er vi mer over i avdelingen for magefølelse enn analyse, men jeg heller litt i den retning.

Venstre er på opptur, men jeg er usikker på om kraften er stor nok til å sende dem over. Fylkesmålingene indikerer et nivå på 4,4, snittet av de nasjonale 4,2. Tendensen ved de seneste valgene er at partiet har blitt overvurdert, men graden har variert mye. Jeg tror taktisk stemmegivning fra Høyre kan berge partiet og heller svakt til at de kommer seg såvidt over.

Vi kan ikke utelukke Rødt. Både fylkesmålinger og nasjonale målinger viser en klar trend opp og et nivå rundt 3,5. Historisk undervurderes partiet med ca 0,5 prosentpoeng. Jeg tror det blir for langt fram og blir stående igjen med at både KrF, Venstre og MDG kommer seg over sperregrensen, mens Rødt havner under. Men her er det såpass tynne marginer, at en eller to marginale feilvurderinger, kan gi store utslag mht. mandatfordelingen.

Valgresultatet blir 86-83 rødgrønt? Eller 86-83 borgerlig...Min prediksjon for alle partiene blir som følger:
Ap 28,2
H 23,9
Frp 14,2
Sp   10,3
SV 5,8
KrF 4,5
V 4,2
MDG 4,1
Rødt 3,1
Andre 1,7

Gitt disse nivåene, og den ovennevnte fordelingen av de 150 distriktsmandatene, kommer jeg ut med denne fordelingen av utjevningsmandatene:
MDG 5 (Oslo, Hordaland, Sør-Trøndelag, Oppland)
SV 4 (Vestfold, Rogaland, Troms, Finnmark)
V 4 (Vest-Agder, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag)
KrF 4 (Østfold, Akershus, Telemark, Aust-Agder)
Frp 2 (Buskerud og Hedmark)

Legger vi disse 19 utjevningsmandatene til de 150 distriktsmandatene, så blir det utfallet slik:
Ap 50 (-4)
H 42 (-6)
Frp 26 (-3)
Sp 18 (+8)
SV 10 (+3)
KrF 8 (-2)
V 7 (-2)
MDG 7 (+6)
Rødt 1 (+1)

Dette gir 86-83 rødgrønt, med MDG på "vippen", og antagelig regjeringsskifte. Begge partiene under gir også 86-83 rødgrønt og MDG på vippen på mine tall. Faller MDG under, mens Venstre holder seg over, så kommer jeg ut med det motsatte: 86-83 borgerlig. Og dermed trolig fortsatt H+Frp-regering.

Venstre bør altså over sperren og MDG under, slik jeg tolker tallene, hvis det skal bli borgerlig. Øvrige utfall ser ut til å gi rødgrønt, om enn svært knapt. Derfor setter jeg et svakt favorittstempel (60-40 %) til de rødgrønne. Men marginene er så tynne rundt sperregrensen, at utfallet framstår nærmest helt åpent, og vi har neppe noe klart før bortimot midnatt valgkvelden. Kanskje må vi også vente et stykke utpå tirsdagen.

Treffer målingene?
Kan målingene ha oversett noe? Ja. Veldig mange legger på når målerne ringer, det er en mulig feilkilde. Det kan ha skjedd bevegelser på søndag og mandag som ikke er skikkelig fanget opp. Tryner KrF? Øker Rødt mer enn noen trodde? Går Ap ytterligere utforbakke? Får SV en ekstra boost? Slike ting og en hel rekke andre mulige overraskelser kan komme.

Men norske målinger pleier i snitt å treffe ganske bra. Vi får dog en skikkelig test på om Infacts vekting opp mot 2015-valget er skivebom eller om det faktisk har noe for seg. Valget blir også en kamp om å hvem som treffer best.

Vårt valg
Først og fremst er imidlertid valget noe helt annet: Stemmeretten er kanskje den aller fineste retten vi har i et demokrati. Jeg brukte min i dag til å stemme på et parti jeg aldri har stemt på før. Jeg håper du bruker din også. Men det er din rett, og heldigvis ingen plikt.

Godt valg!

lørdag 9. september 2017

De siste partitrendene

Dette er partienes trendbilde, to dager før stortingsvalget 2017:

Ap: Elendig valgkamp og lite lyspunkter å finne for Ap. Partiet lekker i alle ender og lojalitetstallene er labre. Nivået er nå rundt 27 og trenden er nedadgående. Fylkesmålingene viser ca 28. Partiet vil trolig plukke et sted mellom 48 og 51 mandater på disse nivåene. Jeg har dem i det øvre sjiktet. Ofte gode på sluttmobiliseringer, og blir historisk sett gjerne undervurdert med opp til to prosentpoeng av målingene rett før valg. Gjentar den historien seg, så kan man fortsatt håpe på et valgresultat på rundt 29-30. Men spørsmålet er om noe som helst er normalt ved årets Ap-valgkamp, sidelengs inn til 27-28 eller endog ned mot 25-26 prosent er også fullt mulige scenarier.
       




Høyre: Har mobilisert bra i valgkampen og ligger på 24 prosent på snittet av de nasjonale målingene. Fylkesmålingene indikerer 23. Øker lojaliteten og henter velgere fra Ap. Har tettet noe av lekkasjene til Sp, men har fortsatt et klart negativt bytteforhold den veien. Tendenser til økt lekkasje til Frp og mulig taktisk stemmegivning på Venstre, kan skape utfordringer for partiet i innspurten. Ingen entydig over-/undervurdering på målingene historisk. Kan gå i retning av sidelengs bevegelse inn mot 23-24. Men både økning til 25 og nedgang til 22 er realistiske alternativer. 40-45 mandater er det trolige innenfor dette prosentintervallet.  
 


Frp:
Fin valgkamp og lukter snart på 15-tallet på nasjonale målinger. Noe lavere på fylkesmålingene, disse peker i retning av et resultat på i underkant av 14. Appellerer ok til egne velgere og velgere som befinner seg mellom Høyre og Frp, samt noen som står mellom Frp og Sp. Jeg finner tendenser til overvurdering av Frp i forkant av de siste valgene. I så fall er rundt 14 prosent mer sannsynlig enn rundt 15. Sjiktet 13-15 virker mest sannsynlig og dette gir et sted mellom 23 og 28 mandater. Med et resultat på rundt 15 prosent, vil flere sistemandater i kretsene slå inn, det kan bli avgjørende.   





Sp: Sp har ikke helt klart å holde trykket oppe om sine gode sentrum-periferi-saker i valgkampen og viser en klart fallende tendens. Men er på et tosifret nivå og kan fortsatt klare denne "magiske" grensen hvilket vil være det det beste Sp-valget siden 1993. Fortsatt meget god lojalitet og strålende bytteforhold til Ap, men mister litt til Høyre og Frp. Fylkesmålingene peker også på et resultat rundt 10 prosent. Det vil gi 19-20 mandater. Historisk blir partiet undervurdert 0,5-1 prosentpoeng, noe som kan borge for et resultat på opp i mot 11 prosent. Et fall ned til 9 kan heller ikke utelukkes. Ergo ligger det an til noe i intervallet 9-11 prosent, noe som vil 17-21 mandater.





SV: Sterk valgkamp og er helt oppe og lukter på 6-tallet, i følge både nasjonale og lokale målinger. Har gode lojalitetstall til partiet å være, og drar også masse velgere fra Ap. SV har systamtisk blitt overvurdert på målingene ved de seneste valgene, med et sted mellom 0,5 og 1 prosentpoeng. Trekker vi fra et halvt poeng fra 6, så kommer vi ned midt på 5-tallet. Vi kan dog ikke utelukke at SV får et ytterligere løft mot slutten og kan havne opp i mot 7. Et resultat på mellom 5 og 7 prosent gir et sted mellom 9 og 12 mandater.   



KrF: Får ikke helt dreis på denne valgkampen. Partiets hovedproblem er av vedvarende karakter: Man er nærmest blottet for appell til andre enn egne velgere. Må bare satse på å mobilisere noen flere av disse i innspurten og holde sperregrensen fra livet. Dette ser ut til å gå, men avstanden ned er ikke all verdens. KrF måles ofte til "riktig" nivå, slik at sidelengs inn til et resulat rundt eller i underkant av 5 prosent, virker mest sannsynlig. Dette gir 8-9 mandater. 




MDG:
Har levert en god valgkamp, godt hjulpet av økende oppmerksomhet rundt sin beste sak, miljø. Balanserer like over sperregrensen på nasjonale målinger, men er like under i følge fylkesmålingene. Trekker velgere fra Ap og har bra lojalitetstall til dem å være. Et nivå på høyt 3-tall på valgdagen vil mest sannsynlig gi dem to eller tre mandater. Bryter de sperregrensen, ligger det an til sju mandater. Har litt for kort valghistorikk til å kunne vurdere tendenser til over/undervurdering, men både i 2013 og 2015 ble partiet overvrudert med fra 0,5-1 prosentpoeng. Sett i det lyset, så er under sperregrensen vel så sannsynlig som over. Men dette er åpent helt inn.  

Venstre: Det har lysnet for partiet. Muligens har partiets borgerlige tydeliggjøring hjulpet på appellen blant lyseblå, urbane, borgerlige velgere. Både snittet av nasjonale målinger og fylkesmålingene peker nå i retning av at man såvidt klarer å karre seg over sperregrensen. Men marginene er såpass små, at dette langt i fra er trygt. En titt på valg- og målehistorikken gir også en viss grunn til bekymring, sett med Venstre øyne. For partiet har blitt overvurdert ved samtlige fire siste valg, dog kun med 0,2-0,3 prosentpoeng ved de to aller siste. Et resultat på et høyt 3-tall gir partiet antagelig 2, muligens tre mandater. Mens et nivå like over 4 prosent trolig vil gi 7 mandater.  





Rødt:
God valgkamp. Det tidligere så revolusjonære partiet har blitt mer spiselig for venstreorienterte velgere, også godt inn i Aps rekker. Trender fortsatt godt opp og ligger an til et resultat midt på 3-tallet. Dermed er marginen opp til sperregrensen ikke støørre enn at dette slett ikke er umulig. Samtidig bør vi huske at Rødt gjerne overvurderes noe på målingene, ofte rundt 0,5 prosentpoeng, noe som kan tale for et resultat på ca 3 prosent. I så fall blir det mest trolig ett eller to mandater. Bikker man 4, så vil de kunne plukke 7 mandater.






Kort oppsummert så ligger fire partier an til å gå fram, sammenlignet med forrige valg: Sp, SV, MDG og Rødt. Mens både Ap, H, Frp, KrF og V ligger an til å gå tilbake. Alle ni partier ligger an til å komme inn på Stortinget. I så fall får vi Norgeshistoriens mest fragmenterte storting. Jeg ser ingen andre partier eller lister enn disse ni som har reelle muligheter for å komme inn.



onsdag 6. september 2017

De borgerlige haler kraftig innpå

Det strømmer på med nasjonale og lokale målinger for tiden. Jeg har derfor gått igjennom situasjonen i våre 19 valgkretser på nytt for å se om vurderingene fra fredag holder seg, eller om sannsynligheten endres. Minner om at jeg legger både et snitt av nasjonale og lokale målinger, samt valghistorikk til grunn for vurderingen. Liten s bak tallet markerer at partiet holder sistemandatet i kretsen, liten n markerer det partiet som ligger nærmest å ta sistemandatet:



Blokkmessig er det nå to viktige endringer i dette tallmaterialet siden forrige gang: Høyre er i ferd med å forsvare sitt mandat i Sogn og Fjordane og i så fall blokkere for at Sp tar to. I Hordaland har jeg nå Venstre inne med et direktemandat, på bekostning av det mandatet som MDG lå inne på der sist. Begge disse vestlandsfylkene ligger derfor nå an til status quo sammenlignet med 2013, i stedet for en rødgrønn sving på 2. I tillegg har jeg flyttet Frp inn på et direkte mandat i Finnmark, på bekostning av Høyre, men dette får ikke betydning for blokkstilingen.

Summerer jeg opp, så kommer jeg ut med 77-73 rødgrønt når det gjelder fordelingen av de 150 distriktsmandatene. Dette er en sving i rødgrønn retning på + 12 sammenlignet med 2013. De borgerlige vant 96-73 ved 2013-valget, så +12 er nøyaktig det de rødgrønne totalt sett trenger for å bikke flertallet. Sist lå de imidlertid inne med +14 på mine beregninger. Ergo har de borgerlige tatt inn 2 mandater, så trenden er positiv for deres vedkommende. Mulighetene for de borgerlige til å gå ytterlige fram i antall disktriksmandater ligger nå primært i Akershus, Hedmark, Vestfold, Rogaland, og Sør-Trøndelag. Mens de rødgrønnes angrepsmuligheter, i tillegg til Hordaland og Sogn og Fjordane, ligger særlig i Oppland, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag.

Hva er mest sannsynlig utfall av de 19 utjevningsmandatene? For å ta "sperregrensepartienes" sjanser til å komme over fire prosent, så holder jeg fortsatt SV og KrFs muligheter som gode. Faller de under, vil det være svært overraskende. For MDG og Venstres vedkommende er det fremdeles helt åpent. Begge balanserer på grensen på snittet av målingene, MDG ørlite foran Venstre. Vi skal dog huske at målingene har en tendens til å overvurdere begge disse partiene noe, særlig har det vært et mønster for MDG. Jeg har ca 50 prosent sjanse for begge til å komme over, slik at vi fortsatt må lage minst tre scenarier for utfallet av utjevningsmandatene:

1) MDG og Venstre over: MDG vil da ta 5 utjevningsmandater og Venstre 4. I tillegg har jeg Frp inne med 3, SV 3 og KrF 4. I så fall vinner de borgerlige 11-8 i utjevningsmandater og vi får 85-84 rødgrønt totalt.

2) MDG over og Venstre under
gir fordelingen MDG 5, KrF 4, H 2, SV 3, Frp 4, Sp 1. Dermed 10-9 borgerlig i utjevning og totalt 86-83 rødgrønt.

3) MDG under og Venstre over gir fordelingen V 4 Frp 4, H 2, KrF 4, SV 4, Sp 1. Det blir 14-5 borgerlig i utjevning og 87-82 borgerlig totalt.


Vi er med andre ord nå i et område nå der borgerlig side nesten har like kort vei til flertallet som de rødgrønne. Jeg har kun en svak rødgrønn prosentovervekt på ca 55-45. Min tolkning av målingene er at tendensen går i borgerlig retning, men at de fortsatt trenger en videreføring av tendensen for å komme skikkelig forbi.

Vi skal dog huske at både Ap og Sp har tradisjon for å bli undervurdert av målingene før valg. Særlig gjelder det Ap. Er partiets nivå reelt sett ca to prosentpoeng over det målingene viser, slik det har vært tilfelle ved de seneste valgene, så kan dette bli to avgjørende prosentpoeng. En eventuell rødgrønn undervurdering, blir i noen grad redusert ved at SV og Rødt sin historikk går i motsatt retning; de overvurderes gjerne noe. Ved neste oppdatering kan jeg derfor komme til å operere med to tolkninger; en som tar utgangspunkt i rene tall og en der jeg justerer for tradisjonell over/under-vurdering.

Sluttmobiliseringen de siste dagene nå vil avgjøre valget. Det er mange velgere som fortsatt befinner seg på gjerdet. Hvem som best klarer å hente disse ned, blir utslagsgivende.                



fredag 1. september 2017

Mandatstillingen

Vi er en drøy uke unna Stortingsvalget og tiden er inne for å gjøre noen nye og ferske vurderinger av mandatstillingen i valgretsene våre. Jeg legger til grunn et gjennomsnitt av de siste nasjonale målingene, de siste fylkesmålingene, samt valghistorikken og gjør vurderinger ut i fra dette.


I tabellen under er den mandatfordelingen som jeg anser som mest sannsynlig i dag i den enkelte krets tatt inn. Tallene i parantes markerer endringer målt mot utfallet i 2013. En liten s bak mandattallet antyder at partiet holder sistemandatet i kretsen, mens en liten n antyder hvilket parti som ligger nærmest til å plukke sistemandatet. Vurderingen gjelder kun fordelingen av de 150 distriksmandatene.




Ap ligger an til å tape mandat i Nordland, Telemark, Oppland, Oslo og Akershus. Mens de er inne med gevinst i Rogaland og Vestfold. Totalt sett betyr det 51 disktriktsmandater og et netto mandattap på 3. De holder sistemandatet i Hedmark, Vestfold, Rogaland og Sør-Trøndelag på mine tall. Sør-Trøndelag virker likevel rimelig safe, mens de i de øvrige tre kretsene ikke har betryggende marginer ned. Samtidig ligger de nært til å ta tilbake mandatet i Akershus og Oppland. Også i Østfold og Vest-Agder er det muligheter.

Høyre ser ut til å kunne tape mandat i Akershus (2), Østfold, Sogn og Fjordane og Troms. I så fall kommer Høyre inn på Stortinget med 42 distriktsmandater, og dermed et tap på 5 mandater sammenlignet med inneværende periode. Partiet ligger også utsatt til i Buskerud, Vest-Agder, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Mens Sogn og Fjordane og Akershus er de to kretsene hvor de ligger nærmest å kunne ta tilbake tapt mandatterreng. Også i Vestfold kan det være visse muligheter.

Frp ligger inne med tap både i Hedmark, Buskerud, Vestfold, Sør-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Mister partiet disse seks mandatene, så vil man komme inn med 23 distriktsmandater. Men partiet er ikke langt unna å forsvare Hedmark, Buskerud, Vestfold og Finnmark. Parallelt kjemper partiet en viktig kamp om å holde skansen i særlig Østfold, Akershus og Oppland. Frp er altså i match om sistemandatet en rekke steder, og utfallet kan få avgjørende betydning for totalstillingen.

Sp er fortsatt sterke og ser ut til å vinne mandater en rekke steder. Både Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland (+2), Troms og Finnmark er mandatgevinst innen rekkevidde. I så fall snakker vi 19 disktriktsmandater til Sp, en framgang på 11. De har ytterligere angrepsmuligheter i Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, men de må se litt opp i Sogn og Fjordane.

KrF
trøbler med å forsvare sitt andremandat i Rogaland. Også Møre og Romsdal er i faresonenen, men dette ser noe lysere ut. Det ser nå ut som KrF kan komme inn med i alt fire distriktsmandater, i så fall minus 1 sammenlignet med 2013-valget. Jeg ser ingen kretser der KrF er i posisjon til å plukke flere distriktsmandater enn sist.

SV fikk kun direkte mandat i Oslo og Hordaland forrige gang. Det ser lysere ut nå, og de ligger i tillegg inne i Akershus og Sør-Trøndelag. Dessuten er de i posisjon til å kunne ta ett nytt direkte
mandat i Oslo. Det mest trolig er at de får fem direkte mandater, en framgang på tre. Hverken Oslo eller Akershus er imidlertid særlig sikre stikk. Partiet lukter også på noe i Nordland og Troms, men trolig blir det for langt opp til direkte mandat her.

Venstre trøbler med å holde sitt andremandat i Oslo, mest trolig ryker det. Også mandatet i Hordaland er i faresonen, men kan fortsatt reddes, jeg har dem i tett kamp mot MDG der. Akershus har også vært litt utrygt, men ser lysere ut nå. Venstre ligger dermed an til to eller tre mandat, det er tilbake ett eller to. Jeg ser ikke hvor Venstre kan plukke noe nytt mandat.

MDG kom inn for første gang med en representant fra Oslo i 2013. Partiet ligger nå an til å kunne øke beholdningen med representanter også fra Akershus og Hordaland. I tillegg er de i nærheten av et mandat nr 2 fra Oslo. I øyeblikket holder jeg tre distriktsmandater som mest sannsynlig, ergo pluss to sammenlignet med inneværende periode. Faller de tilbake, så ryker imidlertid fort muligheten i Akershus og Hordaland, så partiet må holde koken hele veien inn for at det skal gå.

Rødt ser ut til å bli representert for aller først gang på Tinget med en representant fra Oslo (forløperen RV ble representert i 1993). Det er ikke utenkelig at de kan være i nærheten av et mandat nr 2 i Oslo, og Akershus er også en viss sjanse. Men det mest trolige er ett mandat.

Summerer vi dette, så får vi Ap 51 + Sp 19 + SV 5 + MDG 3 + R 1 = 79 rødgrønne mandater, mot H 42 + Frp 23 + KrF 4 + V 2= 71 borgerlige mandater. Det betyr enn rødgrønn "sving" på + 14 mandater.

88-81 rødgrønt
Holder 79-71 ledelse for de rødgrønne før fordelingen av de 19 utjevningsmandatene? Svaret er ja, så lenge Venstre er under sperregrensen. I øyeblikket er MDG like over og Venstre like under sperregrensen på 4 prosent på snittet av nasjonale målinger. Hvis det står seg på valgdagen, så blir fordelingen av utjevningsmandatene blokkmessig omtrent lik. Jeg får da 10 borgerlige utjevningsmandater og 9 rødgrønne og i så fall 88-81 rødgrønt totalt sett.

Også med et scnario der både MDG og Venstre er over sperregrensen, ser det ut til å gå rødgrønn vei, selv om det da vil bli noe jevnere. Jeg får da 12-7 i favør borgerlige utjevningsmandter og dermed 86-83 rødgrønt totalt. Ved begge tilfeller er imidlertid MDG på vippen mellom blokkene.

85-84 borgerlig med V over og MDG under

Hvis derimot Venstre karrer seg over, og MDG faller tilbake og ikke klarer sperren, så ligger det an til et drama av de helt sjeldne. Jeg kommer akkurat nå da ut med 85-84 borgerlig, men med hårfine marginer.

Kort oppsummert har de rødgrønne, slik jeg vurderer det, fortsatt et visst grep om dette. Stillingen er jevnere nå enn den var for noen uker siden, men de borgerlige er avhengig av ytterligere mobilisering for å komme skikkelig opp på siden og forbi.

MDG på vippen?
MDGs muligheter for å komme i en vippeposisjon er styrket, og jeg vurderer det som svært sannsynlig at de havner der hvis de bryter sperren, for da vil de få en stortingsgruppe på ca 7 representanter. Også med bare 3 distriktsmandater er vipp fullt mulig, men da er også andre scenarier realistiske.


Epilog:
Noen flere nasjonale målinger har nå begynt å vise borgerlige flertall. Men disse spriker. Nasjonale målinger er ofte ferskere enn lokale og fanger derfor kanskje de aller siste velgerbevegelsene best. Samtidig er nedbryting av nasjonale tall på fylker en mulig feilkilde fordi man da står i fare for ikke å få med seg lokale vinder og utslag. Et eksempel på dette er Sps frammarsj i Innlandet og Nord-Norge der lokale målinger viser sterkere Sp-vekst og flere mandater enn de nedbrutte nasjonale målingene tyder på.

Fasiten på hva som er riktig tolkning får vi først på valgdagen, men inntil videre velger jeg å se fylkesmålingene og de nasjonale målingene i sammenheng og tillegge begge omtrent lik verdi i vurderingsgrunnlaget.

En problematisk side ved fylkesmålingene er at en del fylker er dominert av Infact-målinger og disse avviker en del fra andre målinger pga. at Infact, som eneste byrå, vekter råtallene opp mot det gode rødgrønne lokalvalget i 2015, i stedet for det gode borgerlige Stortingsvalget i 2013. Leser man bare Infact, så peker alt i retning av en soleklar rødgrønn seier. Vi kan ikke utelukke at Infact kan være inne på noe, men de kan også være på bærtur. Jeg har valgt å tillegge Infact en viss vekt, ikke minst fordi de kan gi verdifull informasjon særlig i fylker som måles lite, men denne infoen bør etter mitt syn klart korrigeres og vurderes opp mot infoen fra andre byråer.
 

mandag 28. august 2017

Hvorfor faller Ap?



Ap faller. Etter at partiet februar 2015 toppet ut på 42 prosent, har man falt hele 14 prosentpoeng ned til dagens labre 28-nivå. Det er ca 400 000 velgere netto som har gått fløyten. Hva har gått skeis for Ap? Mye. Partiet har bygd mye av sin strategi rundt å gjøre valgkampen til en kamp om ledighet. Et Norge i krise, med økende ledighet og en blå regjering som handler for sent og for lite, skulle dominere dagsorden. Men Norge har den sterkeste økonomiske veksten på fire år, i følge ferske tall fra SSB. Ledigheten synker. Norge går bedre enn Aps retorikk tilsier. Dermed stemmer ikke virkelighetsbeskrivelsen med hva folk oppfatter. Partiet framstår i stedet sutrete og for opptatt av å snakke Norge ned.

Dernest sliter Ap med at alternativet til de blå er uklart. Ved valgene i 2005, 2009 og 2013 stod Ap i spissen for en rødgrønn allianse sammen med Sp og SV. Nå har SV frigjort seg, og MDG og Rødt er ikke ønsket inn i et forpliktende samarbeid. Det betyr at «oss eller kaos»-kortet som Ap med hell har kunnet bruke tidligere, ikke fungerer i år. Fordi det er vel så kaotisk på rødgrønn side som på borgerlig. Ap har dessuten fridd til KrF og V, det kan ha blitt oppfattet som vinglete. Både Venstre og KrF er lite populære i mange Ap-kretser, og normalt svært så Ap-vennlige LO er oppsiktsvekkende fraværende i denne valgkampen.

I tillegg ser vi tegn til at flerdimensjonale konfliktlinjer og en fragmentert velgermasse er i ferd med virkelig å gjenspeiles i partioppslutningen. Både MDG, Rødt og SV er på vei opp og fram, Ap lekker mange velgere til disse. Ap opplever en konkurranse fra potente partier til venstre for dem selv som de ikke har opplevd på lenge. Dessuten framstår fortsatt Sp som et klarere distriktsalternativ enn Ap fordi Sp står sterkere opp mot regjeringens «sentraliseringsreformer».

Høyre har også begynt å mobilisere «lillavelgerne» (velgere som står mellom Ap og Høyre) som Ap hadde inne. Frykten for en «reverseringsregjering» av Ap og Sp som skrur reformklokken tilbake, kan spille en rolle for disse. På toppen av det hele faller Aps lojalitet. Færre av Aps 2013- velgere sier at de vil stemme på partiet igjen. Dette er en svært skummel miks for Ap og oppskriften på valgnederlag.

Alle piler må snus de to ukene som gjenstår hvis Ap skal unngå valgfiasko. De må få agendaen over på sine beste saker: Helse, eldreomsorg, skole og skatt. Med et forbehold for skatt. For normalt sett er det en god Ap-sak fordi den tydeliggjør forskjellen til de blå, og Ap kan framstå som et sosialt parti som prioriterer velferd foran skattelettelser til rikingene. Men i år går Ap til valg på store skatteøkninger. Det er dristig. Kanskje mest dumdristig, fordi det blir i overkant pedagogisk krevende å forklare.

Trøsten for Ap er at de har mange gjerdesittere som kan mobiliseres i sluttfasen hvis partiet får sving på valgkampavslutningen. Partiet har også en tendens til å bli undervurdert av målingene. Og ikke minst: Andre opposisjonspartiers framgang kan fortsatt sørge for rødgrønt flertall og regjeringsskifte.

Hvor kan Ap-mandater ryke? Det har lenge sett vanskelig ut for partiet å beholde sine 4 i Nordland. Også i Telemark sliter man tungt med å beholde sine 3. I Oslo er sjettemandatet til Ap i fare. Mens Ap nå også har begynt å trøble med å holde femtemandatet i Akerrshus. I Oppland er Frps framgang i ferd med å gjøre Aps tredjemandat der meget utsatt. Mye tyder på at utjevningsmandatet i Vest-Agder også kan gå fløyten. Vestfold, Østfold og Rogaland er i øyeblikket partiets beste plussmuligheter, men fortsetter den negative utviklingen for partiet så blir det bare status quo også i disse kretsene.


Teksten er en omarbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 27. august 2017   

fredag 25. august 2017

Utjevningsmandatene

Ved stortingsvalget i 1989 ble en ordning  med utjevningsmandater for første gang praktisert her til lands. Bakgrunnen for ordningen var et ønske om å redusere skjevheter i valgsystemet; øke proporsjonaliteten mellom stemmer og mandater og dermed redusere favoriseringen av store partier. Innføringen av Listeforbund i 1985 var en slags forløper. En svakhet ved den ordningen var at den forutsatte valgsamarbeid mellom små partier for å virke utjevnende. Små fløypartier som SV og Frp, med små alliansemuligheter, ble i praksis disfavorisert. Ordningen ble først og fremst utnyttet av Sp og KrF.

Stortingsvedtaket om en sperregrense på fire prosent og åtte utjevningsmandater var et kompromiss der Ap opprinnelig kun ønsket å fjerne listeforbundet, og ikke ønsket utjevningsmandater, mens KrF, Sp og SV ønsket ti utjevningsmandater og en sperregrense på tre prosent. Ordningen fikk virke ved fire valg og førte til utjevning på to måter: For det første ga det, som tenkt, en utjevning mellom partiene, noe som tjente småpartiene, særlig på fløyene. Frp tok i alt 8 av de 32 utjevningsmandatene i denne 16-årsperioden. SV 7, Sp 6, V 4, H 3, KrF 3 og Ap 1. Men ordningen ga også en utjevning mellom valgkretsene. Fylkesfordelingen, nedfelt i Grunnloven, var skjev i disfavør av folkerike kretser som Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Dette ble rettet noe opp ved at hele 26 av utjevningsmandatene gikk til disse fire kretsene i denne perioden.

Ved valget i 2005 ble utjevningsordningen endret. Nå ble det bestemt at hver valgkrets skulle få hvert sitt utjevningsmandat, antallet ble altså økt fra 8 til 19, parallelt med at det ble innført et poengsystem for fordelingen av (de 150) distriksmandatene der hver kvadratkilometer i valgkretsen teller 1,8 poeng og hver innbygger 1 poeng. Dette rettet i praksis opp noen av de store skjevhetene mellom valgkretsene, men samtidig knesatte man prinsippet om favorisering av arealtunge og folkefattige fylker gjennom arealfaktoren på 1,8 i Grunnloven.

En vanlig misoppfatning er at sperregrensen er absolutt og at partiene ikke kan bli representert på Stortinget hvis de ikke kommer over den. Men sperregrensen gjelder kun for å være med i kampen om disse 19 utjevningmandatene. Man kan altså utmerket godt komme inn på Stortinget med lavere oppslutning enn fire prosent nasjonalt, så lenge man har styrke nok i en valgkrets til å vinne ett av distriktsmandatene, også kalt direkte mandat. Slik f eks Aune-listen gjorde i Finnmark i 1989, slik RV gjorde i Oslo i 1993, slik Kystpartiet gjorde i Nordland 1997-2005, slik Venstre gjorde i 2001 i Akershus og Oslo og slik MDG har gjort i Oslo i inneværende periode.
           
For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I 2013 vant f eks. KrF fem distriktsmandater (Rogaland 2, Hordaland 1, Vest-Agder 1 og Møre og Romsdal 1). Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti mandater hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater (Oslo og Hordaland). Partiet skulle hatt sju ut i fra stemmetallet. Dette ga dem fem utjevningsmandater (7-2). Osv.

For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hver valgkrets. Her beregnes det stemmekvotienter.  Stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. I 2013 hadde Venstres Iselin Nybø i Rogaland høyest restkvotient (0,59). Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte stemmeandel hadde Bård Vegar Solhjell (SV) i Akershus. Tredje høyest lå Janne Sjelmo Nordås (Sp) i Nordland. Nr 4. var Malin Stensønes (KrF) i Akershus. Men siden Bård Vegard Solhjell allerede hadde tatt utjevningsmandatet i Akershus, så fikk hun ikke mandat. Slik fortsetter man til alle 19 utjevningsmandater er fordelt, det er altså en kombinasjon av ubrukte stemmer (restkvotient), antall utjevningsmandater pr. parti og kun ett mandat pr krets, som legges til grunn. Det 19. og siste utjevningsmandatet gikk til Andre Skjelstad (V) i Nord-Trøndelag i 2013. Han kom inn med en restkvotient på kun 0,17.

Er det noe mønster i hvilke valgkretser som partiene plukker utjevningsmandat i? Ser vi de tre valgene der nåværende utjevningsordning har blitt praktisert under ett, så kan man kun svare et betinget ja på det. Både i Oslo, Aust-Agder og Østfold har KrF plukket utjevningsmandatet alle tre gangene. Mens i Buskerud har Sp tatt dette hver gang.  Men i øvrige kretser har det variert. Størst har variasjonen vært i Akershus, Finnmark, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland, Oppland, Rogaland, Troms og Vest-Agder. Her har det vært forskjellig parti hver gang som har tatt ujevningen. Mens i Hedmark (SV), Nord-Trøndelag (V), Sogn og Fjordane (V), Sør-Trøndelag (KrF), Telemark (KRf) og Vestfold (SV) har ett parti tatt utjevningen to av tre ganger.

Ser vi blokkmessig på fordelingen av utjevningsmandater, så tilfaller de oftere borgerlige enn rødgrønne partier. I 2005 ble det 15-4 borgerlig. I 2009 ble det 12-7 borgerlig. Og i 2013 11-8 borgerlig. Dette henger sammen med at de rødgrønne, med unntak av SV, som regel vinner flere distriksmandater enn de skulle hatt ut i fra stemmetallet. Ap, i kraft av å være størst, nyter godt av "sperredivisoren" (første delingstall i deletallsrekken når fordelingen av distriksmandatene avgjøres) på 1,4, mens Sp, som står sterkt i utkant og svakt i folkerike kretser, nyter godt av arealfaktoren på 1,8.

Er stillingen mht. de 150 distriktsmandatene 80-70 i rødgrønn favør, slik min vurdering av de 19 valgkretsene akkurat nå er, så betyr det at de borgerlige må hente 15 utjevningsmandater for å få flertall. Får vi en reprise på fordelingen i 2009 og 2013, så går det altså mot rødgrønn seier. Mens en 2005-variant vil gi et borgerlig flertall. Men hvert valgoppgjør er unikt, så vi må se nærmere på de forutsetningene som gjelder ved årets valg.

Punkt 1 er å finne ut hvilke partier som kommer over sperregrensen. KrF, SV, V, MDG og Rødt er alle innblandet i kampen rundt grensen. KrF bør kunne klare det, de ligger på rundt 5 prosent i snitt og har et grunnfjell som skal være stort nok til å berge dem, også om det skulle butte i valgkampavslutningen. SV har et mindre grunnfjell, men har vist fin utvikling i denne valgkampen og har nå tall over 5 i snitt. Det bør gå, selv om vi skal huske at SV ble overvurdert av målerne før forrige valg. Venstre har vist en viss bedring i løpet av valgkampen, men har fortsatt litt vei opp til 4. Jeg tror det kan gå, men dette er bortimot 50-50. MDG har vist en god utvikling og ligger nå akkurat rundt 4 på snittet av målingene. Partiet har relativt lav velgerlojlaitet og falt kraftig de to siste ukene før 2013-valget, noe som gjør at jeg fortsatt heller litt til at de ikke klarer det. Men dette utfallet må holdes åpen. Rødt viser også klart positive tendenser og lukter på 3-tallet. Jeg tror det blir for langt fram til 4, og holder det derfor mindre sannsynlig at de klarer det.
     
Hvis vi legger inn som forutsetning at KrF, SV og V klarer sperren, men ikke MDG og Rødt, så kommer jeg ut med utjevningsfordelingen KrF 5, V 4, SV 4, H 3 og Frp 2 og Sp 1 med dagens snittnivåer. I så fall blir det totalt 14-5 borgerlig favør når det gjelder fordelingen av utjevningsmandater. Legges dette til min antatte fordeling av distriktsmandater på 80-70 rødgrønt, blir sluttutfallet dramatiske 85-84 rødgrønt. Jeg har KrF inne på utjevning i Oslo, Østfold, Aust-Agder, Telemark og Hordaland. Høyre ligger inne med sine i Akershus, Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Venstre er inne i Buskerud, Vest-Agder, Nord-Trøndelag og Finnmark.  Mens SV ligger inne i Vestfold, Rogaland, Nordland og Troms. Frp har Hedmark og Oppland inne. Sp har sitt mandat i Møre og Romsdal.

Det er imidlertid stor usikkerhet beheftet med beregning av utjevningsmandatene. Og ingen av disse er "sikre", selv om jeg f.eks. veldig ofte, med ulike simuleringer, kommer ut med utjevning til KrF i Østfold, Oslo og Aust-Agder, Høyre i Sogn og Fjordane og SV i Nordland og Troms.

Hva hvis både MDG og Venstre kommer over sperren? Da blir konkurransen om utjevningsmandatene større, og det ser primært ut til å ramme Høyre og Frp. MDG får, etter mine beregninger, tre utjevningsmandater hvis de bikker fire prosent. Disse mandatene kan de komme til å hente i Sør-Trøndelag, Vest-Agder og Finnmark. Men også Buskerud Vestfold, Rogaland og Oppland er aktuelle kandidater. Hvis MDG henter 3 utjevningmandater fra borgerlig side, og fordelingen av utjevningsmandatene dermed blir 11-8, i stedet for 14-5, så blir utfallet 88-81 rødgrønt, i stedet for 85-84. Gitt at MDG regnes inn på rødgrønn side, hvilket er det mest rimelige etter mitt skjønn, etter hvordan de har stemt på Stortinget i inneværende periode, og deres veivalg bl a i Oslo etter valget i 2015.  

Hvis MDG kommer over sperren, så spiller det egentlig ikke så stor rolle, blokkmessig sett, om Venstre kommer over eller under sperren. Utfallet vil uansett ligge i sjiktet 88-81 eller 89-80 rødgrønt, gitt dagens forutsetninger. Hvis begge havner under sperren, så vil utjevningskonkurransen bli mindre og da vil også Ap og Sp kunne plukke noen utjevningsmandater, slik at at utfallet blir klarere rødgrønt.

Summasumarum så ser sperregrensen primært ut til å kunne bli avgjørende for blokkutfallet bare hvis Venstre kommer over og MDG under. Men selv da er de rødgrønne knepne favoritter til å ta det hjem. Det som de borgerlige i hovedsak trenger, for å bikke dette sin vei, er flere disktriktsmandater. Særlig viktig synes den harde kampen som Frp utkjemper i fylker som Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland. Frp viser gode tendenser på de siste målingene, så dette må følges nøye framover. Men også Høyre, KrF og Venstre har utsatte direktemandater flere steder. Øker de noe og får stang inn, så kan det bli borgerlig flertall.

Fortsatt er imidlertid veien til flertall kortest for de rødgrønne.


 

torsdag 24. august 2017

+7 rødgrønt i de øvrige 11 valgkretsene

For et par dager gikk jeg igjennom situasjonen i det som jeg har definert som åtte "nøkkelkretser". Gjennomgangen viste at de rødgrønne ser ut til å kunne plusse på med rundt åtte mandater her. Hva er situasjonen i de resterende 11 valgkretsene? La oss ta en titt (jeg baserer som vanlig mine vurderinger på nasjonale gjennomsnittstall, de siste fylkesmålingene og valgstatistikk)

Hedmark: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 her sist. Frps mandat er klart i faresonen. Sp er sterke på Innlandet, og ligger med dagens høye nivåer an til å plukke opp Frp-mandatet og komme inn med 2. I så fall får vi en rødgrønn sving på 1. Frp er, med en viss vekst, ikke sjanseløse på å beholde dette. I øyeblikket er det Frp og Sp sistemandatet i kretsen står mellom.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, Sp 2, H 1. Rødgrønt +1

Oppland: 
Ap 3, H 1, Sp 1 og Frp 1 her i 2013. Ligner på Hedmark. Frps mandat i trøbbel, det ser ut til å plukkes opp av Sp som ligger inne med 2. Men Frp er ikke ut av det. Også Aps nr 3 må begynne å se litt opp, hvis partiets svake utvikling fortsetter inn mot valget.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, Sp 2, H 1. Rødgrønt +1

Vestfold: 
Ap 2, H 2 og Frp 2 her sist. Frp tok sistemandatet. Frps andremandat er i spill ved årets valg. Ap har best sjanser til å ta det, men også Sp og Høyre kan melde seg på. Frp må øke en del for å forsvare dette.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, H 2, Frp 1. Rødgrønt +1

Sogn og Fjordane: Ap 1, H 1 og Sp 1 her i 2013. Høyre tok sistemandatet. Dette er i spill. Sp andrekandidat ser ut til å dytte ut Høyres mandat. Men Høyre mobiliserer og har muligheter til å forsvare det. Kan bli jevnt.
Mest sannsynlig utfall: Sp 2, Ap 1. Rødgrønt +1

Sør-Trøndelag:
Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1 ble fordelingen for inneværende stortingsperiode. Frp tok sistemandatet. Dette er i stor fare. Lars Haltbrekken (SV), Geir Espnes (Sp) og Kristian Torve (Ap) har stått i kø for å vippe Frps andrekandidat Lill Harriet Sandaune ut. Nå peker pilene i retning Haltbrekken.
Mest sannsynlig utfall: Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1, SV 1. Rødgrønt +1

Nordland:  Ap 4, H 2 og Frp 2 her forrige gang. Frp tok nest siste mandat og Ap siste. Interessant utvikling her. Aps mandat ryker med stor sannsynlighet til fordel for Sp. Og Sps andrekandidat ser ut til å frata Frp ett mandat. I tillegg kan det bli en hard kamp mellom Høyre og SV om sistemandatet i kretsen.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, H 2, Sp 2, Frp 1. Rødgrønt +1 

Troms: Ap 2, H 2 og Frp 1 forrige gang. Høyre tok sistemandatet. Ser oversiktelig ut her. Sp kommer mest sannsynlig å frata Høyre ett mandat.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp 1. Rødgrønt +1

Aust-Agder: Ap 1, H 1 og Frp 1 forrige gang. Frp plukket sistemandatet. Også her er Frp-mandatet i fare, men det ser bedre for Frp her nå og man er posisjonert til å forsvare dette. Ap kan melde seg på hvis de øker, og man kan ikke helt avskrive Sp og KrF heller.
Mest sannsynlig utfall: Ap 1, H 1, Frp 1. Status quo

Vest-Agder: H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 her sist. KrF og Høyre tok de to siste mandatene. Aps nr 2 har vært i bra posisjon til å kunne utfordre en av dem, men er lenger unna nå. Ergo virker et status quo-scenario klart mest sannsynlig i øyeblikket.
Mest sannynlig utfall: H 2, Ap 1, Frp 1, KrF 1. Status quo

Nord-Trøndelag
: Ap 2, Sp 1 og H 1 sist. Høyre tok sistemandatet. Dette er i fare. Men det ser lyere ut for Elin Agdestein (H) nå, og hun har en ok sjanse til å forsvare det. Sps andrekandidat er nærmeste utfordrer.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, Sp 1, H 1. Status quo

Telemark:
Ap 3, H 1 og Frp 1 her i 2013. Ap tok sistemandatet. Sps framvekst medfører at Aps mandat høyst trolig ryker.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp 1. Status quo 

Vi ser altså at de rødgrønne ligger an til å "svinge" i alt 7 mandater i disse 11 kretsene. Legger vi disse 7 til de 8 som kan gå i rødgrønn retning i "nøkkelkretsene, så er vi oppe i 15. Det er 3 mer enn de 12 som de rødgrønne trenger å svinge totalt for å få flertall.

-15 for de borgerlige samlet når det gjelder de 150 disktriksmandatene er et for høyt tap med tanke på å redde flertallet. De borgerlige bør nok ned mot -10 i tap. Høyre er i hard kamp i Sogn og Fjordane, mens Frp kan redde både Oppland, Hedmark og Vestfold for de borgerlige med en viss framgang mot slutten.  

Kan de 19 utjevningsmandatene bli tungen på vektskålen? Det skal jeg se på i neste blogginnlegg.   


tirsdag 22. august 2017

Situasjonen i nøkkelkretsene: +8 rødgrønt. Akershus peker seg ut.

Jeg har blinket ut åtte nøkkelfylker ved årets valg. Dette er valgkretser der det står to eller flere "svingmandater" på spill, altså mandater som kan skifte fra borgerlig til rødgrønt. La oss ta en titt på situasjonen i disse åtte akkurat nå. Mitt vurderingsgrunnlag er de siste fylkesmålingene, nasjonale målinger i august og valgstatistikk. Husk at de borgerlige vant 96-73 i 2013. De rødgrønne trenger en sving på 12 mandater totalt for å kapre flertallet.

Akershus: H 7, Ap 5, Frp 3 og V 1 ble fordelingen i 2013. Altså 11-5 borgerlig. Høyre tok begge de to sistemandatene. Selv om Høyre har mobilisert, så sliter man med å forsvare disse. Veksten til MDG, SV og Sp fra 2013 er en betydelig utfordring for regjeringspartiet i denne kretsen. Også Frp har trøbbel med å forsvare sitt tredjemandat. I øyeblikket lukter det derfor en rødgrønn sving fra 11-5 til 8-8. Derimot har det lysnet litt for Venstre, og Abid Raja ligger nå inne på direkte mandat. Det er vanskelig å se for seg et borgerlig flertall nasjonalt med uavgjort i normalt borgerlig sterke Akershus. Men faller MDG og SV tilbake igjen, så øker Høyres og Frps mandatsjanser. Ap ser akkurat nå ut til å ha nok med å forsvare sine 5. Skulle de falle ytterligere, så står endog 5. mandatet i fare, det kan gi H+Frp en alternativ åpning.
Mest sannsynlig utfall: H 5, Ap 5, Frp 2, V 1, Sp 1, SV 1, MDG 1. Rødgrønne +3

Østfold: Ap, H og Frp delte alle de åtte faste mandatene mellom seg her med 3 til Ap, 3 til Høyre og 2 til Frp i 2013. Både Høyres tredjemandat og Frps andremandat er i faresonen. Sp ser ut til å frata Høyre dette, mens Ap og Frp kjemper en durabelig kamp om sistemandatet i kretsen. Jeg har Frp hårfint foran og i så fall en rødgrønn sving på "bare" 1 i kretsen.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, H 2, Frp 2, Sp 1. Rødgrønne +1

Buskerud: Ap, Høyre og Frp delte de åtte distriktsmandatene i kretsen mellom seg med Ap 3, H 3 og Frp 2 i 2013. Frp og Høyre tok de to siste mandatene. Begge disse er i fare, men det har lysnet for Høyre og de har en bra mulighet til å kunne forsvare dette. Det ser verre ut for Frps andremandat, Sp vil mest trolig overta dette og vi kan dermed få en sving på 1 i rødgrønn favør. Men faller Høyre tibake, så kan Ap plukke opp dette.
Mest sannsynlig utfall: Ap 3, H 3, Frp 1 og Sp 1. Rødgrønne +1 

Oslo: Ap 6, H 6, Frp 2, V 2, SV 1 og MDG 1 i 2013. Høyre plukket sistemandatet, og Venstre nest siste. Tallene har lenge pekt i retning av at Venstres andremandat vil ryke til fordel for Rødt. Aps nedgang setter sjettemandatet deres fare, SV ser ut til å kunne plukke det opp. Ei heller Høyres sjettekandidat kan føle seg helt trygg, men det ligger inne på mine tall. Også MDG og Rødt kan blande seg inn i kampen om sistemandatet i kretsen med en god utvikling framover.
Mest sannsynlig utfall: Ap 5, H 6, Frp 2, SV 2, R 1, V 1, MDG 1. Rødgrønne +1

Hordaland: H 5, Ap 4, Frp 2, KrF 1, V 1, SV 1 og Sp 1 her sist. Høyres femtemandat er i fare, det samme gjelder Venstres ene mandat. Jeg har MDG inne i stedet for V nå, og dermed en rødgrønn sving på 1. Både Ap og Sp kan dytte ut Høyres femtemandat, men jeg har H inne på dette foreløpig. Kretsen kan både vippe til 2+ for de rødgønne eller status quo, men jeg holder en knapp på +1 rødgrønt i øyeblikket.
Mest sannsynlig utfall: H 5, Ap 4, Frp 2, KrF 1, SV 1, Sp 1 og MDG 1. Rødgrønne +1

Finnmark: Ap 2, H 1 og Frp 1 her sist. Både Høyres og Frps mandat er i fare. Sp ser ut til å kunne dytte en av dem ut, pt. ligger Frp tynnest an.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, H 1, Sp 1. Rødgrønne +1


Møre og Romsdal: Ap 2, H 2, Frp 2, KrF 1 og Sp 1 her sist. Både KrFs og Frps mandat er i faresonen, men jeg har begge inne pt. Ap og Sp er hovedutfordrene, men partienes negative utvikling i valgkampen gir Frp og KrF et visst pusterom.
Mest sannsynlig utfall: Ap 2, H 2, Frp 2, KrF 1, Sp 1. Status quo

Rogaland:  H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2 og Sp 1 sist. Høyre, Frp og KrF tok tre av de fire siste mandatene i kretsen. Høyre ser nå ut til  kunne forsvare sine 4, mens KrF og Frp kjemper for å forsvare sine. Jeg har både KrF og Frp inne med relativt liten margin, men både Ap, Høyre, MDG og SV kan dytte dem ut.
Mest sannsynlig utfall: H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2 og Sp 1. Status quo 


Summerer jeg opp situasjonenen i disse åtte kretsene, så ligger det an til en sving på totalt åtte mandater i rødgrønn favør. I så fall trenger de kun å svinge fire mandater til fra de øvrige 11 kretsene for å skape flertall. De kan også plukke disse ved å ta flere utjevningsmandater enn sist. Jeg skal komme tilbake til dette.

Foreløpig konklusjon: De borgerlige bør forsvare noen flere mandater i nøkkelkretsene for å kunne gjenskape sitt flertall. Særlig Akershus peker seg ut som "battleground".



mandag 21. august 2017

Parti- og blokkutviklingen i august

Vi er tre uker unna valgdagen. Ap sliter, og Høyre mobiliserer. Fortsatt er det rødgrønt favorittstempel. Dette er hovedtrendene:   

Ap: Viser klare svakheter. August-snittet ligger under 30 prosent, dette er lavere enn det dårlige 2013-valget. Partiet har i øyeblikket en skummel miks av lekkasjer både til høyre og venstre og synkende lojalitet. Det positive bytteforholdet man lenge har hatt til regjeringspartiene, kan være i ferd med å nulles ut. Og både Rødt og SV vokser bl.a. ved å hente tidligere Ap-velgere. Trøsten for Ap er at man har mange gjerdesittere og ser ut til å kunne beholde rundt 55 mandater også på i underkant av 30 prosent. Partiet kan få ett ekstra mandat i Vestfold, mens ett mandat i Nordland kan ryke. Ellers ligger det an til status quo.  
   




Høyre: Det største regjeringspartiet viser en positiv tendens i det korte bildet og ligger rundt 24 prosent i snitt. Lojalitetsnivået er ok, og man henter tilbake en del velgere fra Ap. Fortsatt er bytteforholdet klart negativt til Sp, men det reduseres noe. Hvor mange av de 48 mandatene som partiet vant i 2013 kan de klare å forsvare? Ca 44, hvis vi legger det snittallet på 24 prosent til grunn. Høyre sliter med å forsvare ett av sine mandater i Østfold. Også i Troms lukter det mandattap. Mens i Akershus kan to av Høyres sju mandater ryke.    





Frp: Frp beveger seg sidelengs i sjiktet 13-14 prosent. Hovedutfordringen for Frp er å øke lojaliteten og hente ned en god del av sine gjerdesittere. Bytteforholdet er klart negativt til Sp, men det ser ok ut til øvrige partier. Frp plukket 29 mandater sist, og ligger inne med 25 på dagens snittall. For Frp er det særlig Akershus, Buskerud, Vestfold og Rogaland som kan gi mandattap.
 



Sp:
Dipper, men holder seg på tosifret og ligger dermed an til omtrent en dobling av 2013-valget.  Det er tendenser til en viss svekkelse av lojaliteten, og partiet må se opp for om Høyre kan være i ferd med å ta tilbake en del av dem som hadde gått til Sp. Sp ser ut til å komme inn med fast mandat en rekke steder der partiet ikke vant direktemandater sist: Østfold, Akershus, Buskerud, Nordland og Troms. Og i tillegg kan man øke med ett mandat i kretser som Oppland, Rogaland, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.   





MDG: Ligger på høyt 3-tall på snittet nå, og er dermed såpass nærme sperregrensen at muligheten for at de kan bryte den er høyst reell. Jeg holder det dog fortsatt noe mer sannsynlig at de ikke gjør det enn at de gjør det. MDG har et sikkert mandat inne i Oslo. I tillegg har det begynt å lysne med tanke på fast mandat både i Akershus og Hordaland.




KrF: KrF befinner seg i sjiktet rundt fem prosent, det er litt lavere enn 2013-valget. Det virker som sperregrensen er på noenlunde avstand, men helt trygt er det ikke. Hovedproblemet for KrF, slik det har vært i årevis, er å appellere til andre velgere enn sine "egne". Denne appellen må opp, i tillegg til at også KrF kan øke lojaliteten noe blant de som stemte på dem sist, for at partiet skal øke. Lekkasjene ser primært ut til å gå i retning Sp, men også til Høyre og Frp kan man få et visst netto tap. KrF ser ut til å beholde sine fem direktemandater: Rogaland 2, Vest-Agder, Hordaland og Møre og Romsdal, men må se litt opp både i Rogaland og Møre og Romsdal.





SV: Viser en fin underliggende tendens nå, og ser 5-tallet, noe som må være svært oppmuntrende for et hardt prøvet parti. Partiet har sterke lojalitetstall til dem å være, samt at de nå har et klart positivt bytteforhold til Ap. Så spørs det om de topper formen litt tidlig, eller om de kan holde dette nye 5-tallet og endog øke litt. SV fikk direktemandater i Oslo og Hordaland sist. Nå kan de komme til å plusse på i Akershus og Sør-Trøndelag, og er også oppe og lukter på to direkte i Oslo.





Venstre: 
Venstre ser ut til å ha greid å snu den nededgående trenden og nærmer seg sperregrensen igjen nedenfra. Spørsmålet er om mobiliseringen kommer i seneste laget, eller om de kan få den siste boosten som gjør at de passerer 4 og kan blikke mot 5. Blir valgresultatet et høyt 3-tall, så vil de antagelig komme inn (i rangert rekkefølge) i Oslo, Akershus og muligens Hordaland. Det betyr at andremandatet i Oslo ryker, i tillegg til alle utjevningsmandatene.  





Rødt:
Viser klart positive tendenser og ser nå 3-tallet. Det vil i så fall være mer enn en dobling fra 2013. Rødt har sterke lojalitetstall og et pent positivt bytteforhold med Ap. Partiet ser rimelig fullmobilisert ut på disse nivåene slik jeg tolker tallene, og jeg holder det som mindre sannsynlig at de kan klare sperregrensen, men vi må følge med på dette. Rødt ser ut til å komme inn med ett mandat med god margin i Oslo, og kan også lukte på to mandater. Ingen andre valgkretser ser aktuelle ut med tanke på direkte mandat.



Tettere, men rødgrønne favoritter fortsattDet tetter seg til mellom blokkene. De rødgrønne (Ap, Sp, SV, MDG, R) sitt forsprang har skrumpet, og jeg har de nå under 90 mandater på mine tall. De borgerlige ligger over 80. Man trenger 85 for å få flertall. Jekkes Venstre opp til fire prosent, er vi på dødt løp mellom blokkene. Men skulle MDG og/eller Rødt bryte sperren, så er rødgrønt flertall igjen inne med ok margin.

Det er fortsatt mest sannsynlig med rødgrønt flertall, slik jeg vurderer det. Men sannsynligheten er lavere enn for et par uker siden, jeg har justert den ned fra 75 til 70 prosent.