tirsdag 28. juni 2011

Gode og dårlige kommunepartier

Stortingsvalg og kommunevalg er to forskjellige ting. Noen partier gjør det best ved stortingsvalg, mens andre partier har sin styrke ved kommunevalg. Tror mange. Men det finnes ikke noe entydig mønster over tid for de fleste partier, i følge valgforsker Bernt Aardal (bildet).


Han har satt opp en interessant oversikt på sin hjemmeside over historiske valgresultater og sammenlignet kommunevalgene mot de foregående stortingsvalgene. En oversikt som forøvrig ble gjengitt i flere medier i går. Bortsett fra at Ap og KrF konsekvent gjør det det svakere ved kommunevalg enn ved stortingsvalg, så er mønsteret sprikende. Både Frp, H, V, Sp og SV varierer. Noen ganger presterer de best ved kommunevalg, andre ganger ved  stortingsvalg.




Jeg har supplert Aardals metode for å gå noe dypere inn i denne tematikken. Å sammenligne kommunevalgene med de forrige stortingsvalgene har noe for seg, men har svakheter (som alle metoder). Den politiske situasjonen, som ligger til grunn for velgernes stemmegivning, kan f.eks. forandre seg mye på to år, slik at sammenligningen ikke blir helt rimelig.

La meg ta ett eksempel: Ved stortingsvalget i 1993 var EU-saken totalt dominerende og stemmegivningen må ses i lys av dette. Det påfølgende lokalvalget i 1995, hvor EU-saken var avgjort og lite på agendaen, kan derfor i liten grad sammenlignes direkte med 1993. Bl.a. gir slik sammenligning et misvisende forhold for Sps vedkommende. Partiet "overpresterte" i 93 pga. EU. Dette er Aardal også selv inne på. Men dette gjelder også andre partier, særlig for Frps del, som "underpresterte" i 93 grunnet splittelse på EU-sak - i tillegg kraftig intern uro og avskallinger. Også ved stortingsvalget i 2001 underpresterte Frp etter mitt skjønn (delvis) som et produkt av intern uro (utrenskninger, sex-skandaler osv), noe som gjør at sammenligningen mellom 01 og 03 blir misvisende (en sammenligning mellom 03 og 05 hadde vært noe riktigere).

For å skape et mer utfyllende og nøyaktig bilde bør vi stille spørsmålet: Hva hadde velgerne stemt hvis det var stortingsvalg og kommunevalg på SAMME TID? Et slikt spørsmål får vi aldri svar på. Men vi kan muligens få en liten pekepinn. For det foregår jo faktisk to separate valg på samme tid her til lands hvert fjerde år; kommunevalget og fylkestingsvalget. Fylkestingsvalget har en viss "rikseffekt" innbakt i seg, selv om effekten selvsagt ikke er like sterk som ved et stortingsvalg.

De fleste velgere stemmer likt ved begge valgene, men slett ikke alle. La oss derfor ta en kikk på hvordan velgerne har fordelt sine stemmer ved disse to valgene siden fylkestingsvalget ble innført i 1975:


Aps kommune- og fylkesresultater er så godt som identiske ved de fem første valgene. Men f.o.m. 95-valget er det en viss stemmedifferanse. I 1999 og 2003 gjorde Ap bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg, mens i 1995 og 2007 gjorde partiet bedre fylkestingsvalg. Mest markert var differansen i 2007 (1,2 prosentpoeng er markert i denne sammenheng..).

Forventningen om at Ap gjør bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg, slår totalt sett ikke helt helt til. Bildet spriker.

Ved alle valg fra og med 1975 til og med 1987 gjorde Høyre bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men i de fem siste valgene fra og med 1991 har Høyre gjort bedre kommunevalg. Differansene er dog ikke all verdens store, men størst ved valget i 2007.
De siste valgene skaper en viss forventning om at Høyre også i 2011 kommer til å gjøre det litt bedre på kommuneplan enn på fylkesplan.  

For Frps del er bildet helt klart: Partiet har konsekvent gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Slik sett er det grunn til å tro at Frp ville scoret enda høyere ved disse valgene hvis det hadde vært snakk om Stortingvalg. Her må det imidlertid føyes til at velgere i mange kommuner ikke har hatt mulighet til å stemme på partiet ved kommunevalg fordi det ikke har kunnet stille liste. Dermed er nok differansen noe større enn hva den reelt sett ville vært hvis en slik mulighet fantes.
 

Også for SVs vedkommende er mønsteret helt klart; partiet gjør alltid bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Imidlertid gjelder samme forbehold som for Frps vedkommende; i en del kommuner har ikke SV maktet å stille liste i årenes løp - noe som gjør at det er svakheter også ved denne type sammenligning.









KrF gjør det bedre ved riksvalg enn ved lokalvalg. Ergo er forventningen at partiet gjør fylkestingsvalg enn kommunevalg. Den forventningen slår til for fullt. Som det framgår av tabellen til venstre, så har KrF gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg ved samtlige ni valg. KrFs mønster er således så entydig som det får blitt.






I Aardals oversikt framgår det at Sp har gjort bedre kommunevalg enn stortingsvalg de siste 20 årene. Dermed kan en også forvente at partiet vil gjøre litt svakere fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men dette slår ikke helt til. Ved fire av ni valg har Sp faktisk gjort det best i fylkestingsvalget. To av valgene; 91 og 95, kan imidlertid kanskje forklares med at EU-effekten ga en viss fylkesgevinst til partiet. Uansett er ikke mønsteret så klart som det en skulle tro.






Venstre har gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg i hele perioden 1983-2007. Mønsteret er således ganske klart, selv om differansene ikke er all verdens store.







Jeg har en sammenligningsmetode til på lager. I disse dager lager målebyråene både stortingsmålinger og kommunemålinger. Derfor kan det være verdt å benytte anledningen til å se om det er noen forskjeller i tilslutning for de respektive partiene avhengig av om det er kommunevalg eller stortingsvalg. Nedenfor har jeg beregnet gjennomsnittet av både kommunemålingene og stortingsmålingene som er publisert i juni.













Både Frp og Ap har klart høyere nivåer inne på stortingsmålingene enn kommunemålingene. Mens for Høyre og Sps del er det omvendt. Når det gjelder SV, KrF og V så er det heller små forskjeller å spore.


Har vi nå et ok empirisk grunnlag for å konkludere? Vel, det kan alltids bli bedre, men ut i fra en totalvurdering drister jeg meg frampå med å si at når du ser tallene tikke inn på valgkvelden og valgnatten den 12. september, så er det grunn til å tro at tallene for Ap, Frp, KrF og SV sin del hadde vært noe bedre hvis det var snakk om stortingsvalg den dagen. Og at tallene for H, Sp, V og Rødt sitt vedkommende hadde vært et hakk eller to svakere.

Men fasiten får vi aldri.

mandag 27. juni 2011

Nedre Eiker og Stavanger

Nå lurer du kanskje på hva Nedre Eiker og Stavanger har med hverandre å gjøre. Men jeg må nok skuffe deg, for jeg har virkelig ikke tenkt å begi meg inn på en komparativ analyse av de to kommunene.

Derimot vil jeg bare informere mine kjære blogglesere om at en Stavanger-analyse jeg skrev før ferien, stod på trykk 17. juni. Den er en form for replikk på Aftenbladets nyhetssjef Anja Fremo sin påstand (ikke på nett) om at det bærer mot et spennende valg i oljebyen. Fremo responderte hyggelig på mail på min invitasjon om veddemål. Her konkluderte hun med at hun nok ikke var så sugen på å vedde med meg. Forståelig nok, hun er neppe så glad i å tape.. (Dagens måling i hennes egen avis er ytterligere en bekreftelse på det enorme borgerlige forspranget i Stavanger)

I dag offentliggjør Drammens Tidende en måling for Nedre Eiker. Min samtale med journalist Hege Ekholdt resulterte i disse betraktningene og en vinkling på sentrumspartiene KrF og Venstre sin nøkkelposisjon. En tematikk som er aktuell i en rekke kommuner og fylker i landet og som jeg har tatt opp i mer bredde bl.a. her.

Forøvrig legger jeg merke til at Sentio har målt Sp til 0,5 prosent i kommunen - enda partiet ikke stiller liste. Godt gjort av Sp i så fall. Ikke fullt så bra av Sentio..



fredag 24. juni 2011

Rhodos, prognose, mandatfordeling og Kristin Hoff

To solfylte ferieuker på Rhodos og Mythos Beach er brakt til en ende. Skjønt ferie og ferie. Helt ferie blir det i grunn aldri med en aktiv to-åring på tur. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde halvparten av den energien..

Jeg hadde et mål før jeg dro om å være helt AV. Prøve å koble ut den daglige tralten og la en annen tilværelse sige inn. Det lyktes bare nesten. "Dessverre" var det både NRK1 og NRK2 på rommet. Dermed ble det noen turer innom både Dagsrevyen og Hurtigruten. Og Iphonen var også med. Ergo ble det for fristende å sjekke de siste opinionsbevegelsene i gamlelandet (men jeg er nå i full gang med å oppdatere meg ytterligere - lokalmålingene har jo haglet mens jeg har vært borte).

Dessuten ringte det noen journalister som jeg ikke klarte å si nei til. Romerikes Blad ville ha kommentarer til fylkestingsprognosen som jeg laget for dem. Det måtte de jo få. Her er forøvrig tallene, som var basert på snittet av mai-målingene:


Klassekampen ville ha kommentarer til en sak om den nye mandatfordelingen i 2013. Det er jo et av mine favorittemaer, og det som ligger ens hjerte nær, er det vanskelig å si nei til.. (jeg har dog mine innvendinger mot framstillingen, men gidder ikke ta dem nå - vil heller gi ros til avisen for å ta opp temaet).


Likevel; feriefølelsen fikk man kjent på.

Noen stunder på solsengen, mens Vemund lekte med sine bøtter og spader, ble det tid til. En bok fikk jeg lest; Seierherrene av Roy Jacobsen. Den tok seg opp på i siste halvdel, men jeg slet tungt med å komme igjennom del 1 og skjønner totalt sett i grunn ikke helt den skamrosen som boken, som beskriver velstandutviklingen blant arbeiderfolk i tre generasjoner, har fått.

Frokost fikk man ferdig servert hver dag og som regel lot jeg meg friste av omelett, bacon og pannekaker hver eneste dag...(slikt orker jeg virkelig aldri dra i gang selv hjemme til frokost. Men her bør det nå trimmes..)


Nå må det imidlertid jobbes igjen, og i går var jeg for første gang (tror jeg) på Skøyen (dvs. jeg har jo stadig kjørt bil forbi eller tatt toget igjennom, men Skøyen er - uvisst av hvilken grunn- et sted i Oslo man/jeg bare drar igjennom på vei mot andre steder). Skøyentorget og Karenlyst Allè var imidlertid overraskende trivelig - uten at jeg vil gjøre det til noen vane å stoppe der framover.

Anledningen var et møte med Kristin Hoff (bildet).

Hun er en analytiker jeg har stor sans for, har substans, gjør seg usedvanlig bra i medier og driver ellers på litt slik som meg; med enkeltpersonsforetak. Vi ble enige om at idèen om at to hoder kan tenke vel så bra som ett, kan ha noe for seg.

Klarer vi å forene noe av det som hun er forbaska god på, med det som jeg (muligens) er brukbar på, så kan vi f.eks. ha grunnlag for et bra foredragsopplegg på gang. Noe som kanskje vil være interessant for partier (både lokalt og sentralt), næringsliv, organisasjoner, mediefolk eller andre politisk interesserte, i forbindelse med den nært forestående valgkampen (men interessen gjenstår å lodde).



Dette samarbeidsprosjektet lover jeg å komme grundigere tilbake til når vi har ting mer klart.

tirsdag 7. juni 2011

Ferie

Denne blogger trenger å lade noen batterier, så jeg tar et par ukers ferie fra både blogging, målinger, analyser og det meste nå. Men kommer knallhardt tilbake rundt St.Hans og framover.




mandag 6. juni 2011

Drammen - en analyse

På oppdrag fra Drammens Tidende laget jeg en valgprognose for Drammen kommune. Denne ble publisert på lørdag (finnes kun på papir/pdf). Prognosen er basert på gjennomsnittet av alle nasjonale kommunemålinger i mai, omregnet til Drammens-nivå via faktorer som tar utgangspunkt i historisk valgstatistikk og lokale målinger. La oss først kikke litt på tallene:









Drammens Tidende kommer med egen lokalmåling for Drammen rundt St.Hans, og det blir interessant å se hvordan den harmonerer med mine tall (dette er måletallene fra i fjor høst). Høyre holder sistemandatet på min prognose, SV er nærmest å ta dette. Høyre og Frp har samlet 27 mandater, og er således greit over de 25 som tilsvarer flertallet. Men marginen er ikke større enn at det helblå flertallet, som også har vært et faktum i inneværende periode, kan ryke hvis Høyre og/eller Frp skulle falle noe gjennom valgkampen. 


Nå har Høyre vist stor vilje og iver etter å samarbeide inn mot sentrum i den perioden som er gått. Legger man inn de fire mandatene som KrF og Venstre til sammen har i følge mine tall, så er det et borgerlig forsprang på solide 31-18. Det virker så godt som uinntagelig. Den reelle og i praksis eneste muligheten som Ap har til å få sin toppkandidat Masud Gharahkhani som ny ordfører, ligger derfor i å få KrF og Venstre over på sin side - noe også Drammens Tidende valgte som hovedvinkling på sitt oppslag. Ap vil sikkert prøve på dette, men Høyre har over tid bygd opp et så godt forhold til sentrumspartiene i denne byen at et sidebytte ikke virker særlig sannsynlig.


Det meste tyder pr. i dag derfor på fire nye år med Høyre og Tore Opdal Hansen i førersetet.

torsdag 2. juni 2011

Kjører SV i grøfta

Kristin Halvorsen er SVs betydeligste politiker i partiets historie. Hun risikerer å bli stående igjen som lederen som styrte partiet til bunns.

Foto: Stig Weston
SV har nådd store høyder med Kristin Halvorsen ved roret. På starten av 2000-tallet var partiet faktisk i nærheten av å være like stort som Ap. Både Halvorsen og SV framstod friske og i reell venstreopposisjon.

Det glødet da Halvorsen snakket om miljø, om “unga våre” og om skolene som burde “skinne like mye som kjøpesentrene”. SV “eide” skole og miljø i mange velgeres øyne. Fordi de var gode. Og de hadde god drahjelp av Irak-krig og et høyredreid Ap som famlet rundt med momsreform og Jens Stoltenbergs direktørvenner.

Men drahjelpen tok slutt. Ap innså, etter en opprivende lederstrid og diverse interngranskninger etter kjempesmellen i 2001, at de måtte bygge en koalisjon for å komme tilbake til makten. Stoltenberg ville helst hatt med seg Venstre og KrF, men fridde til Sp og SV. SV og Halvorsen sa ja, maktkåte og stinne av selvtillit.

Grått og trist
Valgkampen 2005 ble fin for Ap, og elendig for SV. Nesten halvparten av SV-velgerne forsvant i løpet av kort tid. Fordi de innså at SV måtte ofre store deler av politikken sin på det rødgrønne alteret. Ikke minst skole og miljø. SV kom i regjering, men med en stygg bismak. Smaken har senere blitt bare vondere og vondere.

Jo tettere partiet blir knyttet til Ap gjennom regjeringsprosjektet, jo tristere og kjedeligere blir SV. Partiet framstår mer og mer som en vassen kopi av Ap. SV, som ble tuftet på opposisjon mot Ap, har blitt Aps nyttige idiot. For flere og flere velgere er det uforståelig hvorfor man skal stemme på et parti som bare i navnet er sosialistisk. Tapene som man stadig går på, blir godt synlige. De seierne man hanker inn, blir små blaff og er stort sett usynlige.

Personstrategiske bommerter
Kristin Halvorsen har også gjort den ene personstrategiske bommerten etter den andre. Hun burde valgt skole som sitt ministerfelt i 2005 for å styrke partiets kjernesak. I stedet satte hun på Øystein Djupedal. Han var en katastrofe. Fordi han rotet det til for seg selv, men også fordi tanken om å slå sammen barnehage, grunnskole, videregående, høyskole og universitet i ett superdepartement var håpløs. Halvorsen tok i stedet finans. Maktfristelsen ble for sterk. Hun fikk mye skryt for jobben fra økonomer. Ikke minst fordi hun etter hvert hørtes ut som en hvilket som helst finansminister. Ansvarlig, forutsigbar og sosialdemokratisk. Og grå og kjedelig. Ikke helt det SV-velgere ventet seg av dama.

Halvorsen valgte sylferske Helen Bjørnøy til å bestyre miljødepartementet. Hun kom skeivt ut og klarte aldri å rette seg opp igjen. Fordi hun var svak. Men også fordi både Stoltenberg og Halvorsen ønsket å “hjelpe” henne, men i stedet fratok henne autoriteten. Hvorfor Halvorsen valgte Bjørnøy i stedet for dyktige Heidi Sørensen eller Erik Solheim, kan hun bare selv svare på. Et stort feilgrep var det uansett.

Alt har sin tid
Lokalvalget i 2007 ble elendig. Djupedal og Bjørnøy fikk etterpå fyken, uten at det hjalp stort. For SVs velgerproblemer var og er grunnleggende, noe som igjen ble bekreftet via det svake stortingsvalget i 2009.  Aps sluttspurt reddet regjeringsmakten med et nødskrik. Halvorsen skjønte så omsider at finans var et feilspor, og tok over skole. Samtidig som hun sauset hennes trolige arvtaker, Audun Lysbakken, inn i regjeringsmakten ved å gjøre ham til likestillingsminister.

Nylig valgte hun å ta to nye år som partileder. I stedet for å innse at alt har sin tid, og at hennes ledertid og SVs regjeringstid, bør være forbi. Hun lyktes med noe historisk; å få partiet inn i regjering. Hun mislyktes med å få velgerne til å slutte opp om SV som regjeringsparti. Halvorsen har hatt seks år på å få velgerne til å tro på dette, uten å lykkes.

Det er umulig å se hvordan hun plutselig skal lykkes med dette de kommende to årene. Målingene peker nå i retning av et valgresultat godt nede på 5-tallet til høsten. Med nok en svak valgkamp, kan SV også ende nedpå det stusselige 4-tallet. I over 150 av landets kommuner klarer ikke partiet en gang å stille liste. SV er m.a.o. radert bort fra store deler av Norges-kartet.

Under sperregrensen i 2013?
SV nærmer seg et nivå der sperregrensen fort kan komme ubehagelig nær i 2013. Partiet har få lojale velgere og dermed et faretruende lite grunnfjell. Mine beregninger viser at ved et 3,9- resultat, så kan SV risikere å sitte igjen med ett eneste mandat på Stortinget; fra Oslo. Hvis Kristin Halvorsen fortsetter å tviholde på sin taperstrategi, så kan det ene mandatet være henne selv.

Vil hun virkelig, med åpne øyne, kjøre sitt eget parti i grøfta på denne måten?

onsdag 1. juni 2011