Nominasjonene bør åpnes

Det er mye fortjent pepper til statsråd Audun Lysbakken og hans dårlige håndtering av Selvforsvars-saken om dagen. Honnør til Dagbladet for god maktkritisk journalistikk! Jeg tror Lysbakken tåler dette fordi han er påtroppende SV-leder og sitter i en flertallsregjering - noe som gir noe mer tabbekapital. 

SVs valgprosess skaper ny presedens?

I dag vil jeg imidlertid henlede oppmerksomheten mot noe annet. Noe både Lysbakken og resten av SV fortjener ros for. Nemlig hvordan de åpnet valgprosessen av ny partileder etter Kristin Halvorsen. SV går her foran, og jeg tror andre etterhvert vil komme etter. I en artikkel i Drammens Tidende i dag tar jeg opp dette. Nedenfor finner du en lettere omskrevet versjon, også tilføyd noen lenker.      

Snart dras nominasjonsprosessene i gang foran neste års stortingsvalg. De bør bli historiens mest åpne.

I USA konkurrerer i disse dager flere kandidater i det republikanske partiet åpent om hvem som skal få møte Barack Obama til høstens kamp om presidentvervet. Norske SV er ikke akkurat kjent for å heise fram USA som ideal, men i uker og måneder har partiet nå hatt en åpen prosess om hvem som skal etterfølge den avgående lederen Kristin Halvorsen på partiets landsmøte i mars. En prosess som har noen likhetstrekk med den amerikanske og som har vært den åpneste i norsk historie. SV har arrangert flere åpne møter der duellantene Audun Lysbakken og Heikki Holmås har fått skissere hvilken vei de ønsker at partiet sitt skal gå. På sine respektive blogger har de fortalt oss hvem som er deres støttespillere og hvordan de jobber for å samle støtte. I forrige uken trakk Holmås seg fordi han innså at han ville tape kampen.

Er den åpenheten som SV viser i forbindelse med valget av ny leder noe som vil bidra til å endre framtidige ledervalg? Jeg tror og håper det. Tiden da en lukket elite styrer og steller det aller meste, både i politiske og andre sammenhenger, er ikke forbi. Men den er på hell. Fordi endringer i retning mer åpenhet vil presse seg fram, bl.a. som et produkt av den økte bruken av sosiale medier. En bruk som fremmer aktivisering og deltakelse. Flere og flere, også på toppen, vil innse at det er dumt ikke å ta i bruk de økte mulighetene for et bredere engasjement. At SV her går foran, er ikke så veldig overraskende. Før valget i 2009 hadde bl.a. Oslo SV en åpen nominasjonsprosess som munnet ut i direkte kamp mellom Heikki Holmås og Akthar Chaudry om annenplassen på stortingslisten. Alle SV-medlemmer som møtte opp, fikk stemme. Hele 800 medlemmer var til stede, og nominasjonsmøtet bidro til stor medieoppmerksomhet og til å skape et politisk engasjement som vi ikke før har sett på et slikt møte her til lands  

I fjor skjedde det noe interessant på medlemsfronten i norske partier. Mange snudde da langvarig fall i medlemsmassen til vekst. Det gjenstår å se om dette er et blaff i kjølvannet av 22. juli, eller om endringen vil være av mer langvarig karakter. Skal partiene holde på sine nye medlemmer, så fordres det uansett at man gjør den politiske hverdagen interessant og medlemskapet verdifullt. Ett enkelt grep i retning mer åpenhet og påvirkningskraft, er å la alle medlemmer få lik stemmerett ved nominasjonen til stortingslistene ala Oslo SV. Det vil stimulere den interne kandidatkonkurransen i partiene og gi folk et reelt incentiv til å melde seg inn i partier for å delta og påvirke.

Det finnes bra motargumenter. Ett er at «medlemsliterne» som står for den daglige driften av lokallagene, og som ofte tar på seg verv som andre ikke vil ha, bør gis en gulrot i form av mer makt over nominasjonen enn passive medlemmer. En gulrot som ivaretas gjennom dagens mer lukkede system. Dernest kan det anses problematisk at lik stemmerett kan føre til  «kuppforsøk», noe som bl.a. Akthar Chaudry ble beskyldt for ved at han "kjøpte" og vervet politisk lite interesserte folk utelukkende for å støtte ham personlig. Ett annet moment er at i de fylker som er langstrakte, så vil medlemmer sentralt i fylket gis forrang fordi de har lettere for å komme seg til nominasjonsmøtet enn medlemmer som er bosatt mer grisgrendt.

«Sliteragumentet» kan møtes med at åpning og maktdeling også kan gi økt politisk rekruttering. At arbeidet kan deles på flere, bør snarere stimulere enn avskrekke. Mens et og annet «kupp», om det nå er snakk om kvinnekupp, innvandrerkupp eller hva det måtte være, må vi kunne tåle. Og kanskje er de til og med bra? Mens den siste, geografiske utfordringen kan møtes på flere måter. Enten ved at man har stemmeurner, og eventuelt nominasjonsmøter, flere steder i fylket. Eller at alle gis anledning til å stemme telefonisk eller via internett, forutsatt at man har utviklet gode løsninger som hindrer valgfusk.

Argumenter for og mot bør veies når man vurderer endring. I mine øyne har både partier, velgere og demokratiet vårt langt mer å vinne enn å tape på og åpne sine nominasjoner. Ønsker vi å vitalisere demokratiet vårt, så er mer åpenhet og økte påvirkningsmuligheter veien å gå. Blir 2012 og 2013 årene da flere fylkeslag i ulike partier skrev historie og hadde åpne nominasjonsprosesser blant alle sine medlemmer? Det gjenstår å se.

Ideen er i alle fall herved lansert.