torsdag 29. januar 2015

Kommunereformen - hva skjer?

Kommunereformen er deilig mat for alle oss som liker politisk debatt. Men vil det skje noe konkret denne gang eller blir det med debatten?


Formannskapsloven av 1837 ga Norge en inndeling i 392 kommuner (37 bykommuner og 355 landkommuner). I nærmere 100 år etterpå var det en sterk vekst i antallet; i 1930 var vi oppe i 747 kommuner. Rett etter krigen ble Schei-komiteen nedsatt for å se på kommunestrukturen. Komiteen jobbet i intet mindre i 16 år, produserte 3 innstillinger og 18 bind. Hovedkonklusjonen pekte i retning av færre kommuner. I kjølvannet av komiteens arbeid ble det gjennomført en rekke sammenslåinger på 60-tallet, og i 1967 var antallet nede i 454.

Deretter har det blitt snakket mye om behovet for ytterligere reduksjoner, men det har skjedd relativt lite. Antallet er redusert med om lag en halv kommune i året, til dagens 428 kommuner. Fortsetter den samme takten framover, så vil vi ha 100 kommuner i omlag år 2700..

Velferdsprodusentene
I dag er det imidlertid sterke krefter i sving for å få fortgang i reduksjonene for å gjøre kommunene større og sterkere. Bakgrunnen for dette er at kommunene har blitt stadig viktigere velferdsprodusenter. Kommunene skal sørge for gode barnehager, skikkelige skoler, en helse og eldreomsorg vi kan være bekjent av og en teknisk drift (vann, kloakk, vei osv) som fungerer.

I de senere årene har vi også sett en tendens til overføring av oppgaver fra stat til kommune der staten bruker kommunene mer til samordning. Et eksempel er samhandlingsreformen der bedre samarbeid mellom sykehus og kommunal helsetjeneste er det sentrale.

Under den rødgrønne regjeringen 2005-2013 var det også flere politikere, primært fra Ap, som ønsket å gjøre noe med kommunestrukturen. Men det var klare i motkrefter i SV og Sp, særlig var Sps politikere lite interessert i en slik reform. Derfor ble lite gjort i denne perioden. Valget 2013 ga et maktskifte, og vi fikk en regjering av Høyre og Frp der begge partier er tilhengere av store strukturgrep.

Jan Tore Sanner - pinlig eller suksess?
Jan Tore Sanner ble kommunalminister, han er nå på toppen sin politiske karriere og mye av hans ettermæle vil avhenge av i hvilken grad han lykkes med å få til en gjennomgripende kommunereform. Sanner har en "Bærum Høyre-framtoning" som sikkert kan virke som en ekstra rød (blå?) klut særlig der disktriksmotstanden er sterkest.

Per Valebrokk (E24) har i en annen sammenheng tidligere kalt ham en av "de pinligste figurene i norsk politikk". Må Valebrokk og flere spise i seg litt av hvert om Jan Tore Sanners karaktertrekk eller blir reformen en fiasko? Det vil avhenge av om det vokser fram nok vilje lokalt til å gå sammen med andre.

Sanners preferanser er klare: Han vil ha langt større kommuner enn i dag. Til Dagbladet 29. november 2013 sa han følgende:

Noen steder, som på Nedre Romerike, kan man kaste ball mellom rådhusene. Kommunene vokser, og når hver kommune planlegger innenfor sine grenser, blir det ikke alltid god arealutnyttelse.

Sanner virker å være bedre på ballkasting enn de fleste av oss. Foreløpig har Sanner satt ned et ekspertutvalg, ledet av professor Signy Vabo, som konkluderte med at vi bør ha ca 100 kommuner her i landet og minst 15 000 innbyggere i hver kommune.

Alle kommunene ble i fjor høst invitert til å snakke sammen og finne ut av om de vil slå seg sammen med nabokommunene, og det foregår i disse dager både uformelle samtaler, kommunale utredninger og diverse for å klargjøre hvor stor sammenslåingsviljen egentlig er. De kommunene som i løpet av året vedtar å slå seg sammen med omliggende kommuner, kan få dette godkjent nasjonalt neste år, og sammenslåingen vil da formelt trå kraft 1. januar 2018.

Frivillighet først, så tvang?
I utgangspunktet er kommunereformen basert på frivillighet. Og det er også satt fram noen gulrøtter i form av penger for å smøre reformen. Men hva med alle de kommunene som ikke vil? Må de? Dette blir et avgjørende punkt for hvor gjennomgripende denne reformen blir. I kommuneproposisjonen heter det at

Enkeltkommuner kan ikke stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut i fra regionale og nasjonale hensyn.

Det springende punktet her hva som er "ønsket og hensiktssmessig" og om dette vil innebære en storstilt tvangssammenslåing. I så fall vil de politiske frontene tydeliggjøres og regjeringen vil møte en storm av (utkant)protester.

Regjeringen trekker opp fire målsettinger med kommunereformen:

1) Gode og likeverdige tjenester. Større kommuner gir bredere fagmiljøer som leverer bedre.
2) Helhetlig samfunnsutvikling. Store kommuner er bedre stand til å løse nasjonale utfordringer mht. arealbruk, samfunnssikkerhet, transport, næring og miljø.
3) Økonomisk robuste kommuner. Stort gir mer effektiv ressursbruk.
4) Styrke lokaldemokrati. Overføring av makt fra stat til kommune gir maktspredning og mer lokal frihet. Store kommuner reduserer behov for interkommunalt samarbeid.

To verdier
Etter mitt skjønn koker argumentasjonen for reformen ned til to verdier:

Effektivitet - stordriftsfordeler.
Demokrati  - frihet og maktspredning.

Det interessante er at disse to verdiene brukes også av motstandere av sammenslåing: Små kommuner kan være mest effektive fordi de er best i stand til å kjenne innbyggernes behov og dermed bedre kan tilpasse tjenester til behovene. Denne nærheten har også en demokratisk gevinst: velgerne gis rikere anledning til å påvirke når de er nærmere politikerne og har kortere vei til administrasjonen. Det hevdes  også at sammenslåing slett ikke fører til maktpsredning, tvert i mot innebærer det konsentrasjon av makt.

Motstandere av kommunereform har også et tilleggsmoment som er viktig. Nemlig identitet. Vi har ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til hjemplassen, bygda eller den lille hjemkommunen vår. Storkommer og regioner har vi i mindre grad et forhold til. Derfor rører sammenslåing ved noe som er sterkt følelsesmessig for mange.

Konsekvensene
Hva kan være konsekvensene av sammenslåinger? De regionale sentrene styrkes. Noen vil hevde på bekostning av utkant. Politikken vil bli mer profesjonalisert med flere hel- og halvtidspolitikere. Det kan gi dyktigere politikere som fatter bedre beslutninger. Men også fjernere "broiler"politikere med liten annen yrkeserfaring.

Flere storkommuner vil føre til at flere snuser på å bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Byråkratene får større fagmiljøer å jobbe i. Og så vil nok fortsatt mange være rykende uenige om tjenestetilbudet blir bedre eller dårligere.

Dette blir en interessant debatt å følge framover. Men tvang må til for å gjøre radikale grep. Tror jeg.

Oppdatert: Kommunene Sandefjord, Andebu og Stokke har levert den første søknaden om sammenslåing etter reformen. Den nye kommunen får ca 62 000 innbyggere.


Deler av denne bloggposten ble brukt som grunnlag for en innledning som jeg holdt på Ullensaker bibliotek 29. januar med påfølgende politisk sammenslåingsdebatt mellom ledende politikere på Øvre Romerike . Ta gjerne kontakt hvis du trenger en innleder/debattleder o.l. til et tilsvarende arrangement.




       

mandag 19. januar 2015

Romerikes politiske landskap

Tre uker inne i lokalvalgåret 2015 viser opinionstallene at et valg i dag ville gitt to vinnere: Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Og en taper: Høyre. De øvrige partiene ville stått på stedet hvil eller gått litt tilbake målt mot forrige lokalvalg.

Høyres eventuelle tilbakegang bør ses i lys av at partiet gjorde det veldig bra sist med 28 prosent. Vi må tilbake til 1979 for å finne et lokalvalg der Høyre gjorde det bedre. Den sterke nasjonale Høyre-vinden blåste også på Romerike. I Skedsmo, Lørenskog, Enebakk, Nittedal, Sørum og Gjerdrum fikk partiet rundt 30 prosent. Men forhandlingene etter valget gikk ikke særlig bra. Den store valgvinneren Høyre endte opp med en eneste ordfører (Enebakk).

Høyres forhandlingsfiasko
Forhandlingsfiaskoen skyldtes hovedsakelig to forhold: Frps kollaps og for dårlig allianseevne. Mange Frp-sympatisører ble demobilisert i kjølvannet av 22. juli. Terrorens karakter og terroristens Fpu-bakgrunn gjorde det umulig å reise partiets viktigste mobiliseringssak: Innvandring. Frp lekket også mange velgere rett til Høyre. Høyres vinning gikk i mange kommuner opp i Frps spinning.

Trass Høyres brakvalg, ble det derfor ikke blått mandatflertall i noen av Romerikskommunene, med unntak av Frp-trøsten Ullensaker. Konsekvensen ble at ett eller flere av sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF ble tungen på maktvektskålen i de fleste kommuner. I valget mellom Høyre (med Frp på slep) og Ap, falt valget falt på Ap. Bl. a fordi Ap hadde mer makt og bedre posisjoner å tilby. Men også fordi Ap har historiske tradisjoner for å samarbeide godt med sentrum på Romerike.

Ap over 40 flere steder
Ap gjorde et godt valg i 2011, men ligger enda bedre an i år. Dannelsen av H+Frp-regjeringen og framleggelsen av et statsbudsjett med store formuelettelser kombinert med symboltunge velferdskutt, har gitt Ap drahjelp til å tegne bildet av en kald regjering som tar fra fattige og gir til rike. Etter mine beregninger har regjeringen mistet om lag 200 000 velgere netto etter at statsbudsjettet ble lagt fram i oktober.

De første stortingsmålingene tatt opp etter karikaturterroren i Paris, tyder på at hendelsen kan ha bidratt til å stabilisere Høyres og Frps oppslutning og stanse Aps frammarsj. Men Ap måles fortsatt til 40 prosent. Tallet er trolig lavere når det spørres om kommunevalg, mitt anslag er ca 37 prosent. I de sterkeste Ap-kommunene Rælingen, Skedsmo, Lørenskog, Sørum og Fet betyr dette at Ap kan ha over 40 prosent inne. Ap kan for øyeblikket også være oppe og snuse på 40 i Eidsvoll, Aurskog-Høland og Nannestad. Med unntak av Rælingen, så virker rene Ap-flertall i noen av disse kommunene like fullt lite trolig.

Miljøpartiets vekst
Selv ved et Ap-brakvalg må partiet feste lit til samarbeidsevnen for å beholde maktposisjonene på Romerike. Kanskje vil Ap kunne klare seg med noen færre alliansepartnere. På den annen side kan Aps størrelse øke faren for maktarroganse og moteffekt i form av borgerlig samling. De rødgrønne sammenbruddene i Eidsvoll og Nes i inneværende periode viser at sentrumspartiene kan skifte side.

Miljøpartiet De Grønne seiler opp som en ny størrelse å regne med. Nasjonalt er partiet nå på terskelen til å bryte sperregrensen på 4 prosent. Foreløpig vet vi lite om hvem partiet kommer til å samarbeide med.

Miløpartiets vekst kan bidra til å gjøre det politiske landskapet på Romerike mer uforutsigbart.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 19. januar