onsdag 6. desember 2017

En vurdering av våre 19 stortingsbenker




Vi har fått ny kvinnerekord og vårt nest yngste storting noensinne. Oslo og Troms har to av de sterkeste benkene, mens Oppland og Nordland virker å ha to av de svakeste.

Jeg har sett litt på de nye stortingsrepresentanenes alder, geografiske tilhørighet, komiteplassering og stilling i sine respektive partier. Vurderingene er i noen grad subjektive og basert på de 169 som er valgt inn, ikke på fast møtende vararepresentanter:

Østfold: Valget endte med fordelingen Ap 3, H 2, Frp 2, Sp 1 og SV 1 u. Høyre mistet et fast mandat til Sp, mens KrF mistet sitt utjevningsmandat til SV. Det ga denne Østfold-benken:
Ap:
Stein Erik Lauvås (52 år, Marker, Kommunal)
Elise Bjørnebekk-Waagen (27 år, Sarpsborg, Helse)
Svein Roald Hansen (68 år, Fredrikstad, Arbeid og sosial)
H:
Ingjerd Schou (62 år, Spydeberg, Utenriks og forsvar)
Tage Pettersen (45 år, Moss, Familie og kultur)
Frp:
Ulf Leirstein (44 år, Moss, Justis)
Erlend Wiborg (33 år, Moss, Arbeid og sosial)
Sp:
Ole Andre Myhrvold (39 år, Trøgstad, Energi og miljø)
SV:
Freddy Andre Øvstegård (23 år, Sarpsborg, Familie og kultur)

Dermed ble det fem kjente og fire nye fjes på Østfold-benken (Bjørnbekk-Waagen, Pettersen, Myhrvold og Øvstegård). Det ble sju menn og to kvinner, mot 6-3 i forrige periode. Snittalderen sank fra 49 til 44 år. Geografisk ble Indre Østfold noe styrket. Halden og Fredrikstad mistet "hver sin" representant, mens to av de nye har Sarpsborg-tilknytning. Men Moss beholdt sin posisjon som største "representant-by".

Ingen av de blå Østfold-representantene har inntatt noen posisjon i regjeringsapparatet. Østfold har fått stor spredning i komiteplasseringen med representasjon i alt sju komiteer. Mitt inntrykk av benken er at den generelt består av en del ukjente folk der Frps Leirstein og Wiborg nok er de som markerer seg mest utad, Wiborg har også blitt leder av Arbeids- og sosialkomiteen. Særlig Aps folk har vært grå. Det blir interessant å se hva tidligere Moss-ordfører Pettersen og nye og unge folk som Bjørnbekk-Waagen, Øvstegård og Myhrvold kan få til i denne perioden.
U

Akershus: H 6 (1 u) , Ap 5, Frp 3, V 1, SV 1 og SP 1 ble fordelingen. Høyre mistet ett mandat til Sp. Det ga denne sammensetning av Akershus-benken:
Ap:
Anniken Huitfeldt (48 år, Ullensaker, Utenriks og forsvar)
Sverre Myrli (46 år, Skedsmo, Transport)
Nina Sandberg (50 år, Nesodden, Utdanning)Åsmund Aukrust (32 år, Bærum, Energi og miljø)
Tuva Moflag (38 år, Ski, Helse)
H:
Jan Tore Sanner (52 år, Bærum, Kommunalminister)
Tone Trøen (51 år, Eidsvoll, Familie og kultur)
Henrik Asheim (34 år, Bærum, Finans)
Nils Aage Jegstad (67 år, Vestby, Transport)
Turid Kristensen (51 år, Lørenskog, Utdanning)
Hårek Elvenes (58 år, Bærum, Utenriks og forsvar)
Frp:
Hans Andreas Limi (57 år, Bærum, Utenriks og forsvar)
Himanu Gulati (29 år, Skedsmo, Justis)
Kari Kjos (55 år, Lørenskog, Kommunal)
V:
Abid Raja (42 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
Sp:
Sigbjørn Gjelsvik (43 år, Sørum, Finans)
SV:
Nicolas Wilkinson (28 år, Oppegård, Helse)

Bente Stein Mathiesen (H, 61 år, Asker, Kontroll) møter fast for Sanner så lenge han er minister.

Det ble ti gjenvalgte og sju nye representanter (hvis vi regner Elvenes som ny, han møtte som fast vara for Sanner i forrige periode). Det ble 11 menn og 6 kvinner, mot 9-8 sist. Snittalderen sank fra 47 til 46 år. Akershus er på mange måter delt i tre regioner; Romerike, Follo og Vest (Asker og Bærum). Romerike fikk 7 representanter, Follo 4 og Vest 5 mot 6-4-6  i inneværende periode, altså en viss styrking av Romerike og svekkelse av Vest. Når det gjelder Vest, så er det verdt å merke seg at samtlige 5 representanter kommer fra Bærum, ingen fra Asker (hvis vi holder Mathiesen utenfor).

I Ap er det primært Hutifeldt som markerer seg. Det blir interessant å se hva ex-Nesoodden ordfører Sandberg og ex Ski-ordfører Moflag kan få til som nye representanter. Og er det dags for Sverre Myrli å få ut mer av talentet sitt, eller er han over toppen?

I Høyre står Sanner fortsatt på høyden av sin politiske karriere som minister, mens fremadstormende Asheim har fått sine vikaruker som kunnskapsminister i Røe Isaksens pappaperm-periode, et vikariat han fikk mye ut av, så får vi se om han kan følge opp i Finanskomiteen. Tone Trøen markerte seg i Helsekomiteen i forrige periode, hun er flyttet over som leder av Familie og kultur - og har dermed fått en posisjon der det bør være mulig å markere seg godt. Elvenes har startet friskt i Utenriks og forsvar. Det samme kan sies om Gjelsvik (Sp) i Finans.

Frp-Limi har fått en viktig oppgave som ny parlamentarisk leder i partiet. Mens Kjos er degradert fra leder av Helsekomiteen til nestleder i Kommunal. V-Raja tar godt med plass og kan være et mulig lederemne i Venstre etter Grande. Wilkinson er på langt nær der ennå, men han er et talent som SV kan få mye ut av.


Oslo:  H 6 (1u), Ap 5, Frp 2, V 2, SV 2, MDG 1 og Rødt 1 ble utfallet i hovedstaden. Ap og KrF mistet hvert sitt mandat, mens SV og Rødt vant nye mandater. Oslo-benken ble slik:
Ap:
Jonas Gahr Støre (57 år, Vestre Aker, Utenriks og forsvar)
Marianne Marthinsen (37 år, Grünerløkka, Utenriks og forsvar)
Jan Bøhler (65 år, Alna, Justis)
Siri Staalesen (44 år, Nordstrand, Kommunal)
Espen Barth Eide (53 år, Vestre Aker, Energi og miljø)
H:
Ine Eriksen Søreide (41 år, Gamle Oslo, Utenriksminister)
Nikolai Astrup (39 år, Frogner, Finans)
Michael Tetzschner (65 år, Vestre Aker, Utenriks og forsvar)
Heidi Nordby Lunde (44 år, Grünerløkka, Arbeid og sosial)
Mudassar Kapur (41 år, Nordstrand, Finans)
Stefan Heggelund (33 år, Grünerløkka, Energi og miljø)
Frp:
Siv Jensen (48 år, Nordstrand, Finansminister)
Christian Tybring Gjedde (54 år, Frogner, Utenriks og forsvar)
V:
Trine Skei Grande (48 år, Gamle Oslo, Utdanning)
Ola Elvestuen (50 år, St. Hanshaugen, Energi og miljø)
SV
Kari Elisabeth Kaski (29 år, Gamle Oslo, Finans)
Petter Eide (58 år, Grünerløkka, Justis)
MDG:
Une Bastholm (31 år, St. Hanshaugen, Energi og miljø)
Rødt:
Bjørnar Moxnes (36 år, St.Hanshaugen, Finans)
 
Mathilde Tybring Gjedde (25 år, Vestre Aker, Utdanning) møter fast for Eriksen Søreide. Mazyar Keshvari (36 år, Rælingen, Kontroll) møter fast for Siv Jensen. 

Det ble 11 gjenvalgte representanter og åtte ferske (hvis Nordby Lunde regnes som fersk, hun møtte som fast vara for Søreide i forrige periode). 11 menn og åtte kvinner, mot 12-7 i foregående periode. Snittalderen ble liggende på 46 år. Det var 11-8 i favør vestlige bydeler (inkl Bærum og Nordstrand) i forrige periode, og det ble samme forhold nå. Bydelene Nordstrand, Vestre Aker og St.hanshaugen har tre representanter med bostedadresse der, mens Bjerke, Stovner, Grorud og Ullern står uten noen som er bosatt der.

Veldig mange av Oslos representanter er høyt profilerte. Fem er partiledere (Støre, Jensen, Skei Grande, Moxnes, Bastholm). Aps Marianne Marthinsen ble degradert fra finanspolitisk talsperson til menig medlem av Utenriks. Foreløpig har Staalesen vært usynlig, mens velkjente, men i denne sammenheng, ferske Barth Eide, er det stilt høye forventninger til. Jan Bøhler holder på med sitt, men jeg synes ikke Ap får all verdens ut av ham utad.

Eriksen Søreide ble Norges første kvinnelige utenriksminister og er en glitrende politiker og et trolig lederemne etter Erna Solberg, en kamp hun kan komme til å utkjempe med Røe Isaksen. Nikolai Astrup har avansert til å bli leder av Finanskomiteen og har potensial til å få enda større oppgaver, selv om den "klassiske" Høyre-bakgrunnen sikkert kan holdes i mot ham. Tetzchner, Nordby Lunde og Heggelund ligger i sjiktet et stykke bak der, mens Kapur for meg framstår relativt usynlig.

Skei Grande og Siv Jensen er ubestridte ledere av hvert sitt parti. Tybring Gjedde appellerer til den  innvandringskritiske sjelen i partiet og er slik sett nyttig. Elvestuen fungerer bra i sjiktet bak Skei Grande, men jeg tror det blir med det. Kaski har startet godt for SV, så får vi se om hun kan følge opp. Eide har jeg ikke hørt noe til foreløpig.

Bastholm har overtatt Rasmus Hanssons posisjon, og har helt andre egenskaper enn ham. Kan skiftet i MDG ha kommet noen år for tidlig? MDG er fortsatt såpass ferske i dette selsskapet, at de kunne ha trengt Hanssons "sluggeregenskaper" noen år til, men alt avhenger av miljøsakens plass framover. Det blir også høyinteressant å følge Moxnes sin vei videre, i ham har Rødt omsider funnet en som kan ta partiet til nye høyder, men det er en stor jobb som må gjøres alene inn mot neste valg i 2021.

Hedmark: Ap 2, Sp 2, Frp 1 og SV 1u ble fordelingen her. Sp plukket opp det mandatet Ap mistet. Hedmark-benken ble slik:
Anette Trettebergstuen (36 år, Hamar, Familie og kultur)
Nils Kristen Sandtrøen (28 år, Tynset, Næring)
H:
Kristian Tonning Riise (29 år, Stange, Arbeid og sosial)
Sp:
Trygve Slagsvold Vedum (39 år, Stange, Finans)
Emile Enger Mehl (24 år, Åsnes, Justis)
Frp:
Tor Andre Johnsen (49 år, Ringsaker, Transport)
SV:
Karin Andersen (65 år, Hamar, Kommunal)

Fire gamle og tre nye fjes her. Fire menn og tre kvinner er som i foregående periode. Snittalderen sank kraftig fra 48 til 39 år. Stange og Tynset kom styrket ut, mens Kongsvinger og Elverum mistet sine representanter.

Partileder Vedum er i en klasse for seg på Hedmark-benken. Også Aps Trettebergstuen og SV-Andersen er gode til å markere seg og sitt partis saker og sistnevnte er nå også belønnet med å lede Kommunalkomiteen, mens Trettebergstuen bekler nestledervervet i Familiekomiteen. Frp-Johnsen ser jeg lite til. De tre unge talentene Sandtrøen, Riise og Mehl blir spennende å følge i denne perioden.


Oppland: Ap 2, Sp 2, H 1, Frp 1 og V 1 u ble utfallet her. Sp plukket opp det mandatet som Ap tapte. Oppland-benken ble sammensatt slik:
Ap:
Rigmor Aasrud (57 år, Gran,Kommunal)
Tore Hagebakken (56 år, Gjøvik, Helse)
H:
Olemic Thommessen (61 år, Lillehammer, Stortingspresident)
Sp:
Ivar Odnes (53 år, Østre Toten, Transport)
Marit Strand (25 år, Østre Slidre, Utdanning)
Frp:
Morten Ørsal Johansen (53 år, Nordre Land, Næring)
V:
Kjetil Kjenseth (49 år, Gjøvik, Kommunal)

Fem representanter ble gjenvalgt, mens det kom inn to nye representanter (begge fra Sp).  Snittalderen økte fra 48 til 51 år. Fem menn og to kvinner ble kjønnsbalansen, mot 4-3 i forrige periode. Østre Slidre og Østre Toten får en representant hver, på bekostning av Gran og Nord-Aurdal.

Thommessen ble med nød og neppe gjenvalgt som Stortingspresident. I tillegg har Oppland en Aasrud som markerer seg ganske bra, men hun er likevel et godt stykke unna toppsjiktet. Ellers ser det tynt ut, men kanskje kan nykommerne i Sp få til noe. For meg var det dog en overraskelse at Anne Wøien (Sp) ble vraket til fordel for Odnes.


Buskerud: Ap 3, H 2, Frp 2, Sp 1 og SV 1u ble resultatet her. SV vant ett mandat, Høyre tapte ett. Dermed ble det disse ni som representerer velgerne i Buskerud i denne peridoen:
Ap:
Martin Kolberg (68 år, Lier, Utenriks og forsvar)
Lise Christoffersen (62 år, Drammen, Arbeid og sosial)
Masud Gharakani (35 år, Drammen, Familie og kultur)
H:
Trond Helleland (55 år, Drammen, Utenriks og forsvar)
Kristin Ørmen Johnsen (64 år, Drammen, Kommunal)
Frp:
Morten Wold (50 år, Modum, Familie og kultur)
Jon Helgheim (36 år, Drammen, Kommunal)
Sp:
Per Olaf Lundteigen (64 år, Øvre Eiker, Arbeid og sosial)
SV:
Arne Nævra (64 år, Lier, Transport)

Her ble det seks gjenvalg og tre nye. Sju menn og to kvinner, slik det også var i forrige periode. Buskerud-representantenes snittalder økte fra 51 til 55 år. Geografisk er det omtrent stablit; Drammen dominerer. Lier styrket seg dog noe, mens Øvre Eiker mistet en.

Kolberg har rikspolitisk gjennomslag, men jeg tror det skal bli vanskeligere for ham å markere seg framover etter byttet fra Kontroll til Utenrikskomiteen. Høyres Helleland har en framskutt posisjon som parlamentarisk leder. Lundteigen har vært en rikspolitisk størrelse, mest som utspillspolitker, men virker å være på hell. Jeg synes de øvrige ikke markerer seg all verdens, vi får se hva de tre  nykommerne kan stelle i stand etterhvert.


Vestfold:  Ap 2, H 3, Frp 1 og V 1 u her. Benken fra gullkysten ble slik:
Ap:
Dag Terje Andersen (60 år, Lardal, Kontroll)
Maria Karina Aasen-Svendsrud (37 år, Horten, Justis)
H:
Kårstein Eidem Løvaas (50 år, Nøtterøy, Næring)
Lene Westgaard-Halle (38 år, Larvik, Energi og miljø)
Erlend Larsen (52 år, Stokke, Helse)
Frp:
Morten Stordalen (49 år, Re, Transport)
V:
Carl Erik Grimstad (65 år, Nøtterøy, Helse)

Tre gjenvalgte og fire nye her. Fem menn og to kvinner, mot 6-1 sist. Både Sandefjord og Tønsberg er nå uten representanter. Snittalderen økte fra 48 til 50 år.

Andersen har fått en fremskutt posisjon som leder av Kontrollkomiteen. Med en regjering som etter valget lever farligere parlamentarisk, kan den oppgaven bli ekstra interessant. Smått med rikspolitiske størrelser bak Andersen, men Grimstad kan jo kanskje bli morsom å følge. Det blir også spennende å se om "up-and-coming" Svendsrud og Westgaard-Halle kan stige i gradene i sine respektive partier.


Telemark: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp 1 og KrF 1 u her. Ap mistet ett mandat til Sp. Telemark-benken ble slik:
Ap:
Terje Aasland (52 år, Skien, Næring)
Lene Vågslid (31 år, Tokke, Justis)
H:
Solveig Abrahamsen (54 år, Seljord, Transport)
Frp:
Bård Hoksrud (44 år, Bamble, Helse)
Sp:
Åslaug Sem-Jacobsen (46 år, Notodden, Familie og kultur)
KrF:
Geir Bekkevold (54 år, Skien, Familie og kultur)

Fire gamle og to nye ansikter her, hvis vi regner Abrahamsen som ny, hun møtte som fast vara for kunnskapsminister Røe Isaksen i forrige periode. Seljord og Notodeen fikk inn hver sin representant, mens Porsgrunn blir stående uten representasjon. Snittalderen steg markant fra 38 til 47 år.

Vågslid har inntatt en viktig posisjon som leder av Justiskomiteen og vil være akutell for en ministerpost den dagen Ap kommer tilbake i regjering. Aasland og Bekkevold er begge andre nestledere for sine komiteer. Mens Hoksrud er helsepolitisk talsperson for sitt parti, så Telemark-folkene gjør seg bemerket. I tillegg er Røe Isaksen et mulig lederemne for Høyre, men så er spørsmålet om han, i alle fall på kort sikt, vil sette familielivet og forlate regjeringen eller bli med videre etter den omøblingeren som snart er ventet. 


Aust-Agder
Ap 1, H 1, Frp 1 og KrF 1u ble resultatet, akkurat som sist. Aust-Agder-benken 2017-21 ble slik:
Ap:
Tellef Inge Mørland (37 år, Arendal, Helse)
H:
Svein Harberg (59 år, Grimstad, Kontroll)
Frp:
Åshild Bruun-Gundersen (30 år, Arendal, Utdanning)
KrF:
Kjell Ingolf Ropstad (32 år, Evje og Hornes, Finans)

To gjenvalgte representanter og to nye her. Tre menn og en kvinne er det samme som sist. Snittalderen er redusert fra 46 til 40 år. Den geografiske representasjon innad i fylket er stabilt.

Ropstad er på vei opp i KrF og har nå fått en meget viktig rolle som finanspolitisk talsperson. Med KrF i vippeposisjon på Tinget, vil han bli meget godt synlig. Ropstad kan også være et lederemne etter Hareide. Av de øvrige tre på benken kan nykommerne Bruun-Gundersen og Møland være aktuelle å følge med på. Bruun-Gundersen har slitt med mye internt bråk i eget fylkesparti.  


Vest-Agder: Ap 1, H 2, KrF 2 (1u) og Frp 1 ble resultatet her. Vest-Agder-benken ble slik:
Ap:
Kari Henriksen (62 år, Kristiansand, Familie og kultur)
H:
Ingunn Foss (57 år, Lyngdal, Næring)
Norunn Benestad (61 år, Kristiansand, Kommunal)
Frp:
Gisle Saudland (31 år, Flekkefjord, Energi og miljø)
KrF:
Hans Kristian Grøvan (64 år, Lyngdal, Utdanning)
Torhild Brandsdal (61 år, Vennesla, Kommunal)

Her ble det fire kvinner og to menn, motsatt av forrige periode. Fire ble gjenvalgt, mens to er nye (Saudland og Brandsdal). Snittladeren ligger stabilt på 56 år. Kvinesdal og Mandal mistet hver sin representant, til fordel for Flekkefjord og Vennesla.

Synes det ser relativt grått ut i vårt sørligste fylke, her er det mest backbenchere. Brandsal har dog en interessant posisjon som KrFs talsperson ifm. kommune- og regionreformen. Er også nysgjerrig på Saudland.


Rogaland:
Ap 4, H 4, Frp 3, KrF 1, Sp 1 og SV 1 u  ble fordelingen her. Ap plukket opp det faste mandatet som KrF mistet, mens SV overtok Venstres utjevningsmandat. Dermed ble benken seende slik ut:
Ap:
Hadia Tajik (34 år, Oslo, Arbeid og sosial)
Torstein Tvedt Solberg (32 år, Stavanger, Utdanning)
Hege Haukeland Liadal (45 år, Haugesund, Energi og miljø)
Øystein Langholm Hansen (60 år, Strand, Transport)
H:
Bent Høie (46 år, Stavanger, Helseminister)
Tina Bru (31 år, Sandnes, Energi og miljø)
Sveinung Stensland (45 år, Haugesund, Helse)
Margret Hagerup (37 år, Time, Arbeid og sosial)
Frp:
Solveig Horne (48 år, Sola, Familieminister)
Roy Steffensen (37 år, Kvitsøy, Utdanning)
Terje Halleland (51 år, Vindafjord, Energi og miljø)
Sp:
Geir Pollestad (39 år, Time, Næring)
KrF:
Olaug Bollestad (56 år, Gjesdal, Helse)
SV:
Solfrid Lerbekk (27 år, Time, Arbeid og sosial)

Aleksander Stokkebø (H, 23 år, Stavanger, Utdanning) møter fast så lenge Høie er minister. Det samme gjelder Atle Simonsen (Frp, 29 år, Stavanger, Arbeid og sosial) for familieminster Horne.

Ni "travere" og fem nye fjes her (jeg regner da Stensland, som møtte fast for Høie sist, som ny, men ikke Tajik, som byttet valgkrets fra Oslo til Rogaland). Sju kvinner og sju menn, mot 8-6 kvinner i forrige periode. Snittalderen ligger stabilt på 42 år.  Strand og Vindafjord får representasjon, mens Egersund og Karmøy mister sine.

Høie står fortsatt på toppen av sin politiske karriere som helseminister, jeg tror ikke han kommer lenger. Det samme gjelder familieminister Horne. Tajik er, slik jeg vurderer det, nr 3 i Ap, bak Støre og Giske og kan være aktuell når Støres tid er over.

Bak disse tre, finner vi et sjikt bestående av Bru, Pollestad, Bollestad og Solberg. Bru avanserer i Høyre og er blitt andre nestleder i Energi og miljø-komiteen. Miljø er et felt som hennes parti overraskende nok fester et stadig bedre grep om. Pollestad har politisk teft, er blitt leder av Næringskomiteen og bør være ministeraktuell neste gang Sp inntar regjeringskontorene. Bollestad er ny leder av Helsekomiteen og vil få utmerkede muligheter i løpet av perioden til å fronte politikk.

Jeg er også spent på om Tvedt Solberg kan klare å foredle talentet sitt i denne perioden. De øvrige har jeg ingen store forventninger til.

Hordaland: Ap 4, H 5, Frp 2, Sp 2 (1u), KrF 1, SV 1 og V 1 ble resultatet her. Sp overtok Høyres utjevningsmandat. Hordaland-benken ser dermed slik ut:
Ap:
Magne Rommetveit (61 år, Stord, Kontroll)
Jette Christensen (37 år, Bergen, Utdanning)
Eigil Knutsen (29 år, Bergen, Finans)
Ruth Grung (58 år, Bergen, Næring)
H:
Erna Solberg (56 år, Bergen, Statsminister)
Ove Trellevik (52 år, Sund, Kommunal)
Peter Christian Frølich (30 år, Bergen, Justis)
Torill Eidsheim (47 år, Lindås, Helse)
Tom-Christer Nilsen (47 år,  Askøy, Næring)
Frp:
Helge Andre Njåstad (37 år, Austevoll, Finans)
Silje Hjemdal (33 år, Bergen, Familie og kultur)
KrF:
Knut Arild Hareide (45 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
SV:
Audun Lysbakken (40 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
Sp:
Kjersti Toppe (50 år, Bergen, Helse)
Nils T Bjørke (58 år, Voss, Kontroll)
V:
Terje Breivik (52 år, Ulvik, Finans)

Liv Kari Eskeland (H, 52 år, Stord, Energi og miljø) møter fast så lenge Solberg er statsminister.

4 nye og 12 gamle her. Det ble ti menn og seks kvinner mot 11-5 i forrige periode. Snittalderen gikk svakt ned fra 47 til 46 år.  Bergen-dominansen minket litt og Askøy ble representert.

Tre partiledere er fra Hordaland. Solberg er "dronningen" av norsk politikk for tiden. Vil hun trekke seg ut stykke ut i denne perioden eller fortsette ufortrødent inn mot 2021? Lysbakken og Hareide er suverene i sine respektive partier, men Hareide sliter tungt med å få snudd trenden for KrF, mens Lysbakken lyktes i høst med tilsvarende for SV.

Ser vi bak dette sterke topsjiktet på Hordaland-benken, så er det flere interessante størrelser i sjiktet bak. Terje Breivik er en sentral figur bak Skei Grande i Venstre som nestleder og finanspolitisk talsperson. Men noe lederemne er han neppe. Njåstad er på vei opp i Frp og er, i likhet med Breivik, finanspolitisk talsperson,  i tillegg til at han har blitt nestleder i Finanskomiteen. Sp-Toppe har rykket opp til første nestleder i Helsekomiteen og er synlig i mediebildet. Jette Christensen er også godt profilert, men det neste steget i hennes politiske karriere ser ut til å vente på seg.

Vi bør også følge litt med på unge Frølich som er på vei opp i Høyre og har inntatt en sterk posisjon som nestleder i Justiskomiteen. Ap-Knutsen og Frp-Hjemdal er andre, interessante folk å følge med i denne perioden. Tiden vil vise om  de har noe mer i seg enn ordinære representanter.

Resten av Hordaland-benken ser grå ut.     

Sogn og Fjordane: Ap 1, H 1, Sp 1 og KrF 1 u ble fordelingen her, KrF plukket opp det utjevningsmandatet som V mistet. Benken ble slik:
Ap:
Ingrid Heggø (56 år, Høyanger, Finans)
Sp:
Liv Signe Navarsete (59 år, Sogndal, Utenriks og forsvar)
H:
Frida Melvær (45 år, Askvoll, Justis)
KrF:
Tore Storehaug (25 år, Askvoll, Familie og kultur)

To gjenvalg og to nye her. Tre kvinner og en mann, mot 2-2 sist. Hornindal og Eid mistet sin representasjon til fordel Askvoll. Snittalderen sank fra 47 til 46 år.

Navarsete har jo vært både partileder og statsråd, og er på klart nedadgående, men likevel den sterkeste. Storehaug kan det være grunn til å knytte visse forventninger til, han kan være en kommende størrelse i KrF. Heggø går løs på sin fjerde periode, uten at neppe særlig mange har lagt merke til henne. Melvær blir mest trolig også en backbencher, men vi får se.

Møre og Romsdal: Ap 2, H 3, Frp 2, Sp 1 og KrF 1 u her. Høyre vant ett mandat, mens Venstre mistet ett. Det ga denne MR-benken:
Ap:
Else May Botten (44 år, Molde, Energi og miljø)
Fredric Holen Bjørdal (27 år, Ørsta, Finans)
H:
Helge Orten (51 år, Midsund, Transport)
Marianne Synnes (47 år, Ålesund, Helse)
Vetle Soleim (24 år, Smøla, Finans)
Frp:
Sylvi Listhaug (40 år, Oslo, Innvandringsminister)
Jon Georg Dale (33 år, Volda, Landbruksminister)
KrF:
Steinar Reiten (54 år, Averøy, Næring)
Sp:
Jenny Klinge (42 år, Surnadal, Justis)

Jan Steinar Johansen (Frp, 45 år, Averøy, Helse) møter fast for Listhaug og Knut Magne Flølo (Frp, 68 år, Vestnes, Finans) møter fast for Dale.

Det ble fire gjenvalg og fem nye representanter her. Fem menn og fire kvinner, som i inneværende  periode. Snittalderen sank markant fra 49 til 40 år. Ålesund kom svekket ut, til fordel for Averøy og Volda.

Møre og Romsdal har Frps mest markante politiker etter Siv Jensen i innvandringsminister Sylvi Listhaug. Også Dale har en stigende stjerne i partiet, og skjøtter sitt verv som landbruksminister godt.

Bak disse to sterke Frp-erne, befinner Orten og Klinge seg. Han er leder av Transportkomiteen og hun har blitt nestleder i Justiskomiteen. Deretter ser det relativt tynt ut, mest interessant blir det om talentene Bjørdal og Soleim kan utvikle seg i denne perioden. 


Sør-Trøndelag: Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1, SV 1 og V 1 u her.  Frp mistet ett, mens Venstre vant ett. Benken ble seende slik ut:
Ap:
Trond Giske (51 år, Trondheim, Finans)
Eva Kristin Hansen (44 år, Trondheim, Kontroll)
Jorodd Asphjell (57 år, Orkdal, Kommunal)
Kirsti Leirtrø (54 år, Ørland, Transport)
H:
Linda Helleland (38 år, Klæbu, Kulturminister)
Mari Holm Lønseth (25 år, Trondheim, Kommunal)
Frp:
Sivert Bjørnstad (27 år, Trondheim, Finans)
Sp:
Heidi Greni (55 år, Holtålen, Kommunal)
SV:
Lars Haltbrekken (46 år, Oslo, Energi og miljø)
V:
Jon Gunnes (61 år, Trondheim, Transport)

Guro Angsell Gimse (H, 46 år, Melhus, Justis) møter fast for Helleland.

Her ble det seks gjenvalg og fire nye representanter. Fem menn og fem kvinner mot 6-4 menn i inneværende periode. Snittalderen steg fra 41 til 46 år. Lenvik og Rissa mistet sin representasjon, mens Ørland fikk inn en.

Giske er nr 2 i Ap og kan være neste leder i Ap den dagen Jonas Gahr Støre trer til side. Helleand har langt i fra samme status i Høyre, men har vist en oppadstigende tendens, så får vi se om hun allerede har hentet ut sitt potensial som kulturminister.

Bak disse to størrrelsene, finner vi ett av Frps fremste politiske talenter, Sivert Bjørnstad. De øvrige sju på trønderbenken er på det jevne, men vi bør følge litt med på Høyres Lønseth.   


Nord-Trøndelag: Ap 2, Sp 1, H 1 og V 1u ble fordelingen her, slik den også var i forrige periode. Det ga denne nordtrønderbenken:
Ap:
Ingvild Kjerkhol (42 år, Stjørdal, Helse)
Arild Grande (39 år, Levanger, Arbeid og sosial)
Sp:
Marit Arnstad (55 år, Stjørdal, Utdanning)
H:
Elin Agdestein (60 år, Steinkjer,
V:
Andre Skjeldstad (52 år, Verran, Næring)

Stabil benk her, alle ble gjenvalgt! Og dermed fortsatt tre kvinner og to menn, mens gjennomsnittsalderen naturlig nok økte med fire år; fra 46 til 50 år.

Kjerkhol stiger i gradene i Ap og er nå blitt fraksjonsleder på Helse. Marit Arnstad har, som parlamentarisk leder, en nummer 2- posisjon i Sp, etter suverene Vedum.

Bak disse gode politikerne er det tynt.


Nordland: Ap 2, H 2, Frp 2, Sp 2 og SV 1 u ble fordelingen av Nordlands ni mandater i 2013. Ap tapte to, mens Sp og SV vant hvert sitt. Personsammensetningen ble slik:
Ap:
Eirik Sivertsen (46 år, Bodø, Utenriks og forsvar)
Åsunn Lyngedal (49 år, Narvik, Finans)
H:
Margunn Ebbesen (55 år, Brønnøy, Næring)
Johny Finstad (51 år, Vestvågøy, Transport)
Sp:
Wilfred Nordlund (29 år, Sortland, Kommunal)
Siv Mossleth (50 år, Saltdal, Transport)
Frp:
Kjell-Børge Freiberg (46 år, Hadsel, Næring)
Hanne Dyveke Søttar (52 år, Vefsn, Kontroll)
SV:
Mona Fagerås (45 år, Vestvågøy, Utdanning)

Kun to ble gjenvalgt og hele sju er nye. Fem kvinner og fire menn, i inneværende periode var det motsatt. Vestvågøy fikk to av de nye. Også Sortland og Vefsn ble representert, mens Fauske mistet begge sine. I tillegg mistet Bindal og Hemnes representasjon. Snittalderen sank litt fra 48 til 47 år.

Benken ser på papiret oppsiktsvekkende svak ut. Men alle de nye skal selvsagt få en sjanse til å vise hva de duger til. Særlig kan unge Nordlund være en å følge med på.


Troms: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp og SV 1 u ble fasiten her. Sp overtok det mandatet som H mistet. Det førte til at disse ble valgt inn:
Ap:
Cecilie Myrseth (33 år, Tromsø, Næring)
Martin Henriksen (38 år, Harstad, Utdanning)
H:
Kent Gudmundsen (39 år, Tromsø, Utdanning)
Frp:
Per-Willy Amundsen (49 år, Harstad, Justisminister)
Sp:
Sandra Borch (29 år, Tromsø, Energi og miljø)
SV:
Torgeir Knag Fylkesnes (42 år, Tromsø, Næring)


Kristian Wilsgård (Frp, 34 år, Tromsø, Utenriks og forsvar) møter fast for justisminister Amundsen.

Tre gjenvalg og tre nye her. Fire menn og to kvinner, som i inneværende periode. Snittalderen sank markant fra 46 til 38 år. Det er total Tromsø- og Harstad-dominans i kretsen i favør 4-2 Tromsø.

Justisminister Amundsen er en frontfigur fra Troms, men bak ham er det flere spennende folk som vi kan få høre mye mer fra i årene som kommer. Knag Fylkenes er nestleder i Næringskomiteen, mens Gudmundsen og Henriksen er hhv. første og andre nestleder i Utdanningskomiteen. Myrseth og Borch er flotte talenter i hvert sitt parti som skal bli spennende å følge denne perioden. 


Finnmark: Ap 2, Frp 1, Sp og H 1 u ble fasit her. Ap mistet ett, Sp tok ett. Det ga denne fordelingen:
Ap:
Runar Sjåstad (49 år, Vadsø, Energi og miljø)
Ingalill Olsen (62 år, Måsøy, Transport)
Frp:
Bengt Rune Strifeldt (46 år, Alta, Transport)
Sp:
Geir Iversen (63 år, Hasvik, Næring)
H:
Frank Bakke-Jensen (52 år, Båtsfjord, Forsvarsminister)

Marianne Haukeland (H, 28 år, Alta, Familie) møter fast for forsvarsminister Bakke Jensen.

Bare en gjenvalgt representant og hele fire nye ansikt her. Snittalderen økte fra 47 til 54 år. Kjønnsfordelingen ble 4-1 menn, det var 3-2 i forrige periode. Måsøy, Vadsø og Hasvik fikk inn hver sin, mens Nesseby, Sør-Varanger og Tana mistet representasjon.

Bakke Jensen er fylkets klart mest markerte politiker. Benken ser ellers svært laber ut, så får vi se om noen av de ukjente kan overraske positivt.

Oppsummering
97 gjenvalgte representanter og 72 nye ble utfallet av høstens stortingsvalg. En gjenvalgsprosent på 57 er på nivå med de siste valgene. Det ble valgt inn 100 menn og 69 kvinner. Det er en kvinneandel på 41 prosent, noe som er ny kvinnerekord. I foregående periode var fordelingen 102-67. Kvinneandelen på Sogn og Fjordane-benken er høyest med 75 prosent og lavest i Finnmark med 20 prosent.

Snittalderen på Tinget ble redusert marginalt fra 46,3 til 46,1 år. Det er vårt nest yngste storting noensinne. Vest-Ager har den eldste benken med en snittalder på 56 år, mens Troms har den yngste benken med 38 år. Freddy Andre Øvstegård (SV) er yngst med sine 23 år, mens 68-åringen  Martin Kolberg (Ap) er eldst.

Oslo, Troms, Hordaland og Akershus ser ut til å ha de sterkeste benkene. I et mellomsjikt følger 
Hedmark, Buskerud, Telemark, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.

Benkene fra Østfold, Oppland, Vestfold, Sogn og Fjordane, Aust-Agder, Vest-Agder, Nordland og Finnmark virker å holde et heller lavt nivå.

Så gjenstår det å se om noen kan overraske positivt eller negativt fram mot neste stortingsvalg i 2021. 

tirsdag 28. november 2017

Sterk blå kombinasjon


Regjeringspartiene Høyre og Frp leverte gode valgkamper og sterke valg. Det bidro til at det borgerlige flertallet bestod, og Solberg-regjeringen fikk fortsette. Våre fremste valgforskere har nylig lagt fram tall som forklarer noe av årsaken til at valget gikk slik. 

Av deres tallmateriale framgår det at innvandring var den viktigste saken for velgerne ved dette valget. Innvandring er Frps desidert beste velgersak. Hele 35 prosent av velgerne sier at Frp har den beste innvandringspolitikken. Partiet har økt sitt «sakseierskap» i løpet av de fire årene partiet har sittet i regjering og framstår dominerende på feltet. Mange politiske kommentatorer ergrer seg over at Høyre og Erna Solberg ofte sitter «stille i båten» og lar Sylvi Listhaug og Frp være så retorisk synlige på temaet. Men realiteten er nok at Høyre ser at det velgertaktisk er smart å la Frp styrke sitt sakseierskap her, fordi Frp dermed beholder sin sjel og samtidig appellerer til velgergrupper som aldri Høyre får tak på. 

Skatt var den nest viktigste enkeltsaken ved årets valg. Vi må helt tilbake til 2001 for å finne et valg der skatt var viktigere. Dette var bra for de blå. Riktignok tapte Høyre noe tillit her, slik at skattegevinsten ble noe mindre enn den ellers kunne blitt. Men Frp styrket også her sin posisjon, og samlet stod de blå i en klart bedre stilling på feltet enn Ap som gjennom valgkampen slet med å forklare velgerne hvorfor de mente det var lurt å øke skattene med 15 mrd.

Skole var tredje viktigst. Det er fortsatt få velgere som synes Frp har den beste skolepolitikken. Derimot er Høyre fremdeles ledende på feltet, selv om Ap her, i motsetning til de fleste andre områder, kryper litt innpå. Miljø, sysselsetting, helse, eldreomsorg, distrikt og samferdsel etterfulgte som nr. 4, 5, 6, 7, 8 og 9 i velgernes øyne. Også her utfyller Høyre og Frp hverandre godt. Høyre har, oppsiktsvekkende nok, gått forbi miljøpartiene MDG, SV og Venstre og er plutselig nå det partiet som flest velgere har tillit til i miljøpolitikken. Dessuten stormer Høyre fram på sysselsetting og har nå til og med rykket forbi Ap i deres gamle paradegren. Høyre nyter også meget god velgertillit både på helse og eldreomsorg.

Sp er dominerende på distriktspolitikk, men Høyre har rykket opp til å bli en god nr 2. Selv om Sp mobiliserte svært bra på sin motstand mot bl.a. kommunereformen, så tapte ikke Høyre noe på å framstå som den klareste forkjemperen, tvert i mot. Den klare fronten mellom Høyre og Sp gikk snarere ut over Ap som havnet i en skvis. Frp har på sin side styrket stillingen kraftig på samferdsel og er nå sakseier på dette feltet.

Ett siste og avgjørende punkt er også verdt å merke seg: Høyre snudde velgerstrømmen til Ap i løpet av valgkampen og gikk i netto pluss mot dem på valgdagen. Mange av de «lilla» velgerne som står mellom de to partiene, og som er særlige viktige å nå fram til med tanke på blokkutfallet, valgte Høyre. Aps skatteøkninger, frykten for å få en «reverseringsallianse» med et sterkt Sp og et uklart rødgrønt regjeringsalternativ, er tre mulige forklaringshypoteser på at lillavelgerne valgte som de gjorde.

Høyre og Frp har ulike sakseierskap og et troverdig regjeringsalternativ. Dette ga de blå stor saksbredde i sum. Denne sterke blå kombinasjonen avgjorde valget.


Kommentar i Romerikes Blad 27. november 2017

mandag 20. november 2017

Høyre er størst

KrF har ramlet under sperregrensen etter valget, men det er fortsatt borgerlig flertall på snittet av målingene. Valgvinnerne går fram, valgtaperne går tilbake.

Jeg har tatt en titt på alle nasjonale målinger etter valget og legger et gjennomsnitt til grunn for vurderingene:

86-83 borgerlig
De borgerlige hentet inn det rødgrønne forspranget og vant valget 88-81 i mandater. Det er fortsatt borgerlig flertall på målingene. Både oktober og november gir et snitt på 86-83 i borgerlig favør.



Høyre på 2013-nivå
Høyre leverte en sterk valgkamp og kom i mål på 25 prosent ved valget. Stillingen er nå ytterligere styrket og man er helt oppe og lukter på 27-tallet, noe som er på linje med det sterke 2013-valget. I øyeblikket er Høyre Norges største parti. Et resultat på det nivået, ville gitt Høyre fem ekstra distriksmandater fra hhv. Akershus, Buskerud, Rogaland, Sør-Trøndelag og Finnmark. Mens ett av Høyres utjevningsmandater trolig ville røket, slik at man totalt ville kommet opp i 49 mandater.

   



Ap nede på 25-tallet 

Oppsiktsvekkende svak valgkamp og valg av Ap. Etter valget har nedturen bare fortsatt, og man har nå en oppslutning helt nede på 25-tallet. Et resultat på dette nivået ville gjort at Ap hadde tapt distriktsmandater i en rekke valgkretser: Akershus, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Men man ville blitt halveis kompensert for tapet via et par-tre utjevningsmandater.




Frp noe tilbake
Frp leverte et bra valg på over 15 prosent. Partiet har falt litt tilbake etter valget og er nå på rundt 14 prosent. Det ville gitt Frp trøbbel med å forsvare andremandatene i Buskerud og Nordland, men de kunne trolig blitt kompensert noe via ett utjevningsmandat.  





Sp styrkes
Valgvinner Sp har styrket sin stilling etter det svært gode valget og ser nå 11-tallet. Det kunne økt mandatbeholdningen med to, mest sannsynlig hadde det i så fall vært snakk om to utjevningsmandater ekstra.




SV øker 
SV leverte en sterk valgkamp, godt hjulpet av Aps kollaps, og noterte 6-tallet på valgdagen. Partiet har ikke sett seg tilbake etter valget, og bikker i november jammen 7-tallet også. Med et slikt valgresultat, ville SV plusset på med ytterligere to mandater (fra Nordland og Troms) og fått 13 representanter på Tinget.






Venstre stabiliserer på 4-tallet

Det så lenge stygt ut for Norges eldste parti foran årets valg, men en fin sluttspurt berget dem over sperregrensen. Partiet har stablisert seg i overkant av fire prosent etter valget. Mandatmessig ligger Venstre også på status quo (8 mandater) målt mot 2017-valget.
 



KrF under sperregrensen

KrF har  vært i negativ uvikling siden i sommer og berget seg såvidt over sperregrensen ved valget. Etter valget har partiet fortsatt nedturen og er nå nede på 3-tallet. Partiet ville med et slikt valgresualt mistet sine fem utjevningsmandater og blitt stående igjen med kun tre distriktsmandater; ett i Rogaland, ett i Hordaland og ett i Vest-Agder.








MDG står med sitt Oslo-mandat
MDG lyktes ikke med å bryte sperren ved årets valg, og pilen i november har pekt ned og man er nå nede på 2-tallet. Fortsatt innebærer det ett mandat i Oslo, men MDG er nå et godt stykke unna å plukke mandat i Akershus.



Rødt lukter på to mandater 
Rødt lyktes med å bli representert på Tinget med en representant fra Oslo ved valget. Partiet har økt noe etter valget og har bikket 3-tallet på målingene. Dermed er de oppe og lukter på to mandater i Oslo, men mest trolig ville de blitt stående med sin ene med slikt resultat.



Bandwagon
Oppsummert så har fire partier gått fram etter valget: Høyre, Sp, SV og Rødt. Mens Ap, Frp, KrF og MDG har falt tilbake. Venstre har beveget seg sidelengs. Endringene føyer seg stort sett inn i et velkjent mønster der valgvinnere ofte får en viss "bandwagon"-effekt like etter valg, mens valgtaperne opplever det motsatte.

Blokkstillingen er relativt konstant, men det er ikke store bevegelser som skal til i rødgrønn retning før det borgerlige flertallet ryker.




torsdag 16. november 2017

Innvandring, skatt og sysselsetting ga blå seier


Det kommer stadig flere interessante valgtall fra Institutt for Samfunnsforskning. Denne uken er det lagt fram empiri om hvilke saker velgerne mente var viktigst og hvilke partier velgerne har mest tillit til i enkeltsaker. Ser vi på de viktigste sakene, så er det første som slår meg hvordan innvandring har vokst til å bli viktigst. Dernest legger jeg merke til at også skatt var langt viktigere for flere ved årets valg enn de foregående valgene. Vi må helt til bake til "skatt og skole"-valget i 2001 for å finne et høyere nivå for skatt. Også økonomi mer generelt, koblet til industri og sysselsetting, var langt viktigere i år enn sist. Det er også grunn til å merke seg at miljø var lengre framme i flere velgeres bevissthet enn i 2013. Også distriktspolitikk og sosial utjevning har en stigende tendens.

Helse og eldre faller
Derimot viser både helse og eldreomsorg en fallende tendens. Helse var bare sjette viktigst denne gang, og eldreomsorg kom helt nede på sjuendeplass. Også skole er på nedadgående, selv om skole  fortsatt er blant de tre viktigste sakene. Det er også grunn til å merke seg et markant fall for samferdsel og et minus for familiepolitikken.

Saksfragmentering er en annen hovedtend som det er grunn til å feste oppmerksomhet på. Det er ikke slik at en eller to saker dominerer dagsorden, det er seks-sju saker som alle er ganske viktige, men der ingen peker seg ut som desidert viktigst. Dette åpener et rom for at flere partier kan hente ut sine segmenter og utnytte "nisjepotensial". Det kan være en forkaring på at vi ved årets valg satte rekord i antall partier som ble representert på Stortinget. Skal du bli et stort parti, så er du like fullt avhengig av stor tillit å mange saker. 

Sakseierskap
Valgkamp handler i stor grad om at partiene forsøker få sine beste saker høyest mulig opp på agendaen og lengst mulig framme i velgernes bevissthet når de tar sine valg. Men "sakseierskap" er ingen konstant størrelse, partiene må slåss for tilliten i enkeltsaker hver eneste dag, og over tid så vinner partier tillit på noen felt, men taper på andre.

Derfor er det høyinteressant å koble velgernes oppfatning av hva som var de viktigste sakene ved årets valg, med partiutviklingen i sakseierskap. I tabellene nedenfor har forskerne spurt velgerne hvilket parti de mener har best politikk på ulike saksfelt.




Sp er distriktspartiet, men mer bredde

Her fremkommer det at den store valgvinneren Senterpartiet, har styrket sin posisjon på samtlige felt. Likevel har partiet kun eierskap i en sak: Distriktspolitikken. Her er til gjengjeld eierskapet massivt. At distriktspolitikk var høyere oppe på agendaen i år, har derfor gagnet partiet. men tross økningen var ikke distriktspolitikk mer enn 8. viktigst, slik at Sps framgang kan ikke isolert forklares med dette - selv om det åpenbart er en del av forklaringen. Antagelig er det riktigere å si at Sp har lyktes med å nå ut med en større bredde i sin politikk, med distriktspolitikk som en markert spydpiss. Likevel er det fortsatt slik at Sp i alle andre saker enn distriktspolitikk har en score som ligger lavere enn partiets oppslutning. Nærmest kommer partiet på miljø og samferdsel.

Ap taper tillit i åtte av ti saker
Den store valgtaperen Ap mistet tillit på åtte av ti saksfelt (unntakene er skole og samferdsel). Særlig oppsiktsvekkende er fallet i partiets gamle "paradegren" sysselsetting. Sysselsetting var en sak som Ap ønsket å løfte maksimalt i årets valgkamp, og sysselsetting var da også langt klarere framme i velgerbevisstheten i år. Men dette ble ikke noen vinnersak for partiet fordi langt færre enn før mente Ap har den beste politikken på området. Faktisk er det nå flere som mener Høyre enn Ap har best politikk her. Også det klare innvandringsfallet bør bekymre. Ved forrige valg hadde partiet bare fire prosentpoeng opp til Frp, nå er avstanden økt til hele 20 prosentpoeng. Siden innvandring spilte en langt viktigere rolle ved årets valg, så ble fallet ekstra ødeleggende for Ap, og desto mer gledelig for Frp.

Frp dominerer på innvandring
Frp er nå totalt dominerende i innvandringssaken og lyktes også meget godt med å løfte tematikken i årets valgkamp. Her bør Sylvi Listhaug få en god del av æren, selv om det er flere faktorer som spiller inn. Innvandring har over lengre tid vært den viktigste velgersaken for Frp, men det er ikke alltid at partiet klarer å mobilisere på saken. Ved lokalvalgene i 2011 og 2015 var det vanskelig for Frp pga. velgerklimaet i kjølvannet av 22. juli (2011) og flyktningekrise (2015), ikke var til stede for hard retorikk (dette snudde derimot i oktober/november 2015). I år var klimaet til stede, Frp kunne vise til resultater på feltet og man høstet gevinst av det. Min vurdering er imidlertid at partiet har et ytterligere potensial her.

Det bør også være gledelig for et parti som opprinnelig ble tuftet på motstand mot skatter og avgifter at man styrker sin stilling på skatt. Samtidig er det et stykke opp til regjeringskollega Høyre som innehar førsteplassen. Også når det gjelder samferdsel har Frp løftet seg i velgernes øyne og man inntok førsteplassen foran både Høyre og Ap. Synliggjøring av politikken gjennom å ha innehatt samferdselsministeren gjennom fire år, koblet med store satsinger på sektoren, har bidratt til å gjøre dette til en vinner for partiet. Men samferdsel var altså langt mindre viktig ved årets valg enn det foregående, og det tapte Frp på. Eldreomsorg var tidligere en god sak for Frp. Her har man klart tapt terreng. Og fortsatt synes forsvinnede få velgere at Frp har den beste politikken på områder som skole, miljø, distrikt, familie og sysselsetting.   

Høyre har best miljøpolitikk (!?). Men sysselsetting-framgang vel så viktig..
Regjeringskollega Høyre kunne notere framgang på seks saksfelt: Miljø, eldre, familie, distrikt, helse og sysselsetting. For meg er den største skrellen i materialet at partiet går forbi "miljøpartiene" MDG, SV og V og inntar førsteplass på miljø. Riktignok har Høyre hatt mulighet for å fronte sin miljøpolitikk gjennom å ha miljøministeren gjennom fire år, men Tine Sundtoft og Vidar Helgesen har, med noen unntak, vært relativt tilbaketrukne. Når Høyre likevel går så markert fram i en sak som lenge har vært en tapersak for partiet, så kan det være uttrykk for at man makter å appellere til de velgerne som ikke er blant de mest radikale i miljøspørsmålet, og som kanskje ikke synes miljø er det desidert viktigste, men som befinner seg i en slags mellomposisjon mellom "vekst" og "vern".

Vel så viktige forklaringer på Høyres gode valg, finner vi imidlertid i andre saker. Særlig er Høyres framgang på sysselsetting sentralt, det bidro til å demme effektivt opp for angrepene fra Ap. Jeg tror også at framgangen på distrikt gir et uttrykk for at strukturreformene (politi, kommune, region osv) ikke nødvendigvis er dårlige saker for Høyre. Sp mobiliserer på sin motstand, men Høyre taper ikke noe på å framstå som den klareste forkjemperen. Det er snarere Ap som skvises og kommer dårlig ut av den agendaen. Det var også en fordel for Høyre at skatt kom så høyt opp. Men fallet i tillit i saken gjorde at gevinsten ikke ble så stor som den kunne ha blitt. Høyre bør også reflektere noe over hva fallet på innvandring og samferdsel betyr. På begge felt blir partiet klart forbigått av Frp. Samtidig er det sunt for regjeringen totalt sett at eierskapet i ulike saker fordeles mellom begge partiene. Høyre må også passe seg litt så ikke favorittsaken skole overtas av Ap. Høyre har fortsatt et godt grep her, men Ap kryper innpå. 

Hvorfor gikk SV fram?
Det er, ut i fra sakstallene, vanskelig å lese hva SVs framgang ved årets valg skyldes. Sosial utjevning var viktigere enn sist og noe partiet lyktes med å løfte fram. Og SV argumenterte utjevnende i saker som skatt og eldreomsorg, som de også økte sin tillit noe på. Dette kan være en del av forklaringen. Men samtidig videreførte partiet tilbakegangen i sin gamle vinnersak skole. Og partiet fortsatte tilbakegangen på den andre gamle vinnersaken miljø. Dette betyr at SV står igjen uten klare vinnersaker, men man har noe bedre bredde. Det kan tolkes som en seier for Audun Lysbakkens strategi om å bredde ut partiet, men utgjør en sårbarhet. For skulle Ap finne tilbake til noe av sin gamle form, og velgere som har stemt SV fordi de er misfornøyde med Ap begynner å vende tilbake, så har ikke SV noen klart definerte vinnersaker som kan holde Ap/SV-flytvelgerne igjen.

Ensakspartiet MDG
MDG har derimot fortsatt en klar vinnersak i miljø. Og miljø var altså klart viktigere ved årets valg enn det forrige. Det var bra for MDG og kan bidra til å forstå hvorfor partiet gikk litt fram. Men det var ikke flere som sa at MDG har den beste miljøpolitikken nå enn i 2013, tvert i mot. MDG er et utpreget ensaksparti, uten tillit på andre felt. Dette betyr at hvis MDG skal vokse, så må enten miljø bli enda viktigere ved neste valg, eller de må løfte sin troverdighet på feltet enda noen hakk. Miljø har et potensial til å bli viktigere enn det er, og partiet bør ta mål av seg til at flere enn 14 prosent sier MDG har den beste miljøpolitikken i 2021. Det kan gi dem oppdriften de trenger for å bryte den sperren som de mislyktes med å bryte i år. Men miljø kan også falle ned på et lavere nivå, og da vil MDG slite tungt. Om de bør satse på mer bredde, eller kjøre knallhardt på sin ene sak og satse på at de får agendaen med seg, er et viktig strategisk spørsmål for partiet å besvare fram mot neste valg.

Venstre uten vinnersaker
Venstre gikk tilbake, men fikk snudd en negativ tendens gjennom valgkampen slik at partiet kom seg over sperregrensen. Tydeliggjøringen av partiets plassering på borgerlig side kan ha berget dem. Men forskertallene gir grunn til bekymring. Særlig er det store fallet i tillit på partiets eneste vinnersak, miljø, en skummel tendens. Også på partiets nr 2-sak ved sist valg, skole, går partiet markert tilbake. I likhet med SV, står Venstre igjen uten vinnersaker. Dette er en tendens som ikke kan vedvare, hvis partiet skal løfte seg fram mot neste valg og holde sperregrensen lenger unna livet. Partiet har et lite momentum nå, i kjølvannet av valgkampframgangen og interessen rundt en eventuell regjeringsinntreden, til å få fram sine saker. Velger partiet å gå inn i regjering, så må partiet finne riktige departement å prioritere. Miljø vil være et naturlig valg for å snu situasjonen, men også skole kan være et godt felt for partiet.

KrF mister familietillit
KrF har hatt eierskap til kun en sak ved de siste valgene: Familiepolitikk. Familie var den klart beste saken for partiet også ved årets valg. Men partiet mistet markert tillit på feltet og familiepolitikk generelt var mindre viktig for velgerne i år. Dette tapte KrF på. Partiet bør også se  med uro på at partiets nest beste sak; eldreomsorg, både blir mindre viktig for velgerne og er et felt der partiet taper tillit. I en kritisk situasjon for partiet, kan det være en ide å jobbe med å gjenreise tilliten på sine to beste saker. I de øvrige sakene, har KrF beskjeden tillit. Jeg legger dog merke til at partiet kommer ut omtrent likt med SV og V når det gjelder innvandring, ca fem prosent synes partiet har best politikk her. Kan ett av de tre partiene vokse fram som en klarere, liberal motstemme til restriktive Frp inn mot neste valg? Foreløpig har det vært lite velgere å hente på å mobilisere på en liberal holdning, og jeg er noe skeptisk til om det vil bli store endringer inn mot 2021. Men skulle innvandring som sak vokse ytterligere, så kan man ikke utelukke at et slikt rom kan vokse fram og da kan KrF se sin mulighet. Hvor sterke motpoler V og KrF ønsker være til Frp avhenger også litt av hvor nært de velger å være knyttet den blå regjeringen.     


Pro blå endringer på innvandring, skatt og sysselsetting
Summerer vi opp, så var den økte betydningen av innvandring og skatt avgjørende for den blå valgseieren da Høyre og Frp nyter økende tillit her, mens Aps tillit faller. I tillegg gjorde Høyres formiddable velgertillitsvekst på sysselsetting, og Aps sterke fall, sitt til at økende oppmerkomhet om temaet ikke ble noen ulempe for regjeringen.

Tallene som omhandler partienes sakseierskap inneholder både stabiliseringstrekk og endringstrekk, der Høyres sterkt økte miljøtillit er det mest overraskende. 

fredag 10. november 2017

Høyre snudde velgerstrømmen til Ap og sikret borgerlig seier


Våre fremste valgforskere, Bernt Aardal og Johannes Bergh, har levert den første (foreløpige) analysen av høstens stortingsvalg. Jeg har lyst til å knytte noen egne kommentarer til disse interessante tallene som er lagt fram.

De framlagte tallene bygger på to kilder: En valgkampundersøkelse der 1509 personer er intervjuet både i juni og etter valget. Samt et panel av 517 personer som er fulgt både i 2013-valget og i 2017. Undersøkelsene gir et bra grunnlag for å forstå velgervandringene som foregikk mellom valgene, men må, som alle undersøkelser, tolkes i lys av feilmarginer. Jeg registrerer også at Frp er underrepresentert i materialet, mens SV er overrepresentert.

Færre endrer partivalg
Totalt sett endret ca en av tre velgere sitt partivalg i år. I 2005 endret nesten halvparten av velgerne sin preferanse. Det er altså klare tendenser til mer stabilitet i velgermassen nå enn på 90-tallet og starten av 2000-tallet, selv om endringene forstatt er betydelige. En tydeligere blokkorientering i norsk politikk kan være en mulig forklaring.     

Ser vi først på lojalitetstallene, altså andelen velgere som har stemt på samme parti både i 2013 og 2017 (markert i uthevet skrift i tabellen), så ser vi at Sp og Rødt hadde de mest lojale velgerne med et nivå godt oppe på 80-tallet, mens MDG og Venstre hadde de minst lojale med hhv. 44 og 34 prosent. Høy lojalitet er ofte en forutsetning for et godt valg, og både Sp og Rødt var da også blant valgets klare vinnere. MDG klarte å gå litt fram, til tross for sin labre lojalitet, mens Venstre måtte tåle tilbakegang, men tilbakegangen ble mindre enn målingene antydet. Begge partiene med lavest lojalitet klarte altså å kompensere for dette ved å tiltrekke seg andre velgere enn i 2013.

De øvrige partiene har lojalitetstall på det jevne (mellom 60 og 70 prosent). Jeg merker meg imidlertid at SVs 60 er klart bedre enn den lave loaliteten partiet har slitt med ved de siste valgene (i 2013 var den helt nede i 22). Også Frp dro opp sitt lojalitetstall fra lave 46 i 2013 til 67 i år.
 Ap ligger med sine 67 prosent litt høyere enn i 2013, men lavere enn det gode valget i 2009 da de noterte en lojalitet på 73 prosent. Høyre oppnådde 70 blank, som er litt lavere enn de to foregående valgene. Mens KrFs 64 er på et klart lavere nivå enn i 2013 da de kunne notere hele 88 prosent.

Hvordan vandret velgerne mellom partiene? Ser vi først på den store valgvinneren, Sp, så henter de særlig (over 60 000) velgere fra Ap. Men også Høyre, Venstre og KrF lekket mange velgere netto til Sp. Også Frp, MDG og SV hadde netto tap til partiet. I tilegg tiltrakk Sp seg en del velgere som ikke stemte sist. Sp hadde altså både en meget høy lojalitet og netto gevinst fra alle andre partier - der har du oppskriften på valgsuksess og det alle partier drømmer om.

Lilla velgere gikk til Høyre
Den klare valgtaperen ved årets valg, Ap, hadde en ok lojalitet, men slet med lekkasjer særlig til Sp og SV. Men også Rødt og MDG plukket bra med velgere fra Ap. Aller mest interessant i mine øyne er imidlertid Aps netto tap til Høyre. I følge forskernes tall er tapet på ca 20 000 velgere. Isolert sett høres ikke det mye ut, men sett i lys av at Ap før valget lenge lå i solid pluss mot Høyre, så innebærer dette at Høyre gjennom valgkampen maktet å snu velgerstrømmen og i stor grad tiltrekke seg de viktige lilla velgerne (som står mellom Ap og H). Dette bidro til å avgjøre valget i borgerlig favør. Mulige årsakshypoteser her kan være at mange kan ha ansett Høyre for et tryggere regjeringsvalg enn en mer uklar allianse av Ap+Sp+SV+kanskje MDG og Rødt. En viss "reverseringsfrykt" for et fremmadstormende Sp som vil strukturreformene til livs og en uro for rødgrønn økning av skattenivået, kan være andre momenter som gjorde at en del velgere havnet på Høyre og ikke Ap når de stod i valglokalene.

Ap var altså lekk i omtrent alle retninger, med ett markert unntak: Venstre. For Ap hadde et pluss på 40 000 velgere til Venstre, hvis tallene stemmer bra. Tilstrømningen fra Venstre bryter dermed markert med tendensen ellers og bidro til å bremse Aps fall noe. Her er det nærliggende å anta at en del tidligere Venstre-velgere mislikte partiets regjeringskobling til Frp og tydeliggjøringen av et borgerlig Venstre. Men overgangen bør også ses i lys av at Venstre hadde et klart positivt bytteforhold til Ap i 2013 og at noen av disse kan ha gått tilbake til Ap igjen.

Venstre hadde også klare tap til både MDG, Sp og SV, men Venstres tilbakegang ble redusert via klar tilstrømning fra Høyre. Netto er gevinsten fra Høyre på over 30 000 velgere. Uten disse ville Venstre ramlet under sperregrensen. Det er grunn til å tro at taktiske vurderinger kan ha spilt en rolle for en del av disse, men vi kan ikke vite det eksakte omfanget av taktisk stemmegivning før velgerne spørres konkret om dette. Dette ble gjort i forbindelse med 2013-valget, og forskerne Bjørn Erik Rasch og Aardal konkluderte den gang med at ca en av ti velgere generelt stemmer taktisk i Norge og at taktisk stemmegivning foregår på ulike sider av blokkene - i 2013 ble f eks taktisk stemmegivning på SV (fra tidligere Ap-velgere) utslagsgivende for at partiet holdt seg over sperregensen.

SV var ikke avhengig av taktiske stemmer for å havne på riktig side av sperregrensen i år. Den klare framgangen ved årets valg bunnet særlig i overganger fra Ap, men man hentet også bra med velgere fra Venstre. I tillegg oppnådde SV et fint tilsig av velgere som ikke stemte sist. I sum ble dette et pent pluss, selv om partiet lekket noen til Rødt. Når det gjelder Rødt, så er overgangstallene basert på kun 25 respondenter, så her må det utvises forsiktighet i tolkningene. Men materialet antyder at partiets framgang, ikke helt overraskende, er tuftet på overganger fra Ap og SV. I tillegg fikk partiet et solid pluss blant de som satt hjemme sitt.       

Begge regjeringspartiene Høyre og Frp gikk tilbake ved årets valg. Men tilbakegangen var begrenset, og med unntak av at Høyre lekket en del til Venstre og Sp, så var de netto tapene til andre partier beskjedne. Høyres pluss mot Ap var som nevnt særlig viktig, men også Frp gjorde åpenbart sin del av jobben ved at også de kunne notere et lite pluss mot Ap. Som vanlig var det en del utveksling av velgere mellom de to blå partiene, og i sum var det denne gang Frp som best ut av det, men her bør vi ha i mente at Frp mistet svært mange velgere til Høyre i 2013.

KrFs tilbakegang skyldes lavere lojalitet og lekkasjer til Sp, H og Frp. Partiets tilbakegang ble bremset av at man maktet å dra en del hjemmesittere fra 2013 ut av sofaen, dette kan ha berget dem over sperregrensen. MDGs (beskjedne) framgang ved årets valg kan tilskrives overganger fra Venstre, Ap og Høyre - i den rekkefølgen.     
 
Blokkovergangene 
Det var en bevegelse i rødgrønn retning ved årets valg, men bevegelsen ble ikke sterk nok for å endre flertallet. Primært var det Sp som bidro til å redusere det borgerlige flertallet ved å hente velgere både fra H, Frp, KrF og V. Ap tiltrakk seg en del V-velgere, mens MDG plukket opp noen fra V og H. Aps tap til Høyre og Frp dempet den netto blokkovergangen fra borgerlig til rødgrønt og forhindret rødgrønn valgseier.   

mandag 6. november 2017

Identitet og byutvikling


Hvor kommer du fra? 
Dette spørsmålet har jeg fått en del ganger i løpet av livet. Sikkert du også. Jeg har ikke noe godt svar på det fordi jeg ikke har en klart definert plass der jeg hører jeg hjemme. Jeg vokste opp i Gansdalen, og det vil alltid være min dal, men ferden gikk ut av bygda da jeg var 16 år. Neste stopp ble Nevlunghavn. Et sted jeg føler tilhørighet til, et sted pappa kommer fra og som jeg stadig kommer tilbake til. Men jeg kommer ikke derfra. Studier brakte meg til Oslo, og til ulike steder i byen: Maridalen, Kringsjå, Vinderen, Grünerløkka og Stovner. Oslo er derfor viktig for meg, men jeg er ikke fra Oslo.

I 2010 var tiden inne for å selge Stovner-leiligheten og kjøpe hus til en overkommelig pris et sted. Det ble Jessheim. Her bor jeg fortsatt, men jeg er innflytter og «putter derfor ikke en J opp i lufta og skriker Jessheim» helt ennå (fritt etter Diaz).

Det har skjedd mange endringer på Jessheim mens jeg har bodd her. Fotballaget har fått nytt stadion. Det har kommet en flunkende ny (tverr)vei. En ny videregående skole er bygd opp. En dag var parkeringsplassen «min» borte. Der ble en ny del av storsenteret bygd (Skovly). En annen dag forsvant lyskrysset, der bygges det en stor rundkjøring i stedet. I nabolaget bygges det et svært sykehus. Og det bygges boliger, mange boliger, særlig i nærheten av jernbanestasjonen. Ikke enormt høye bygninger, men klart høyere og tettere enn det som var.

Når bygningene reises, så blir de mer konkrete og endelige. En innflytter som meg synes det går fort. Hva da med de som er herfra? Må det bygges så stort og mye, hører jeg flere si. Det virker som utbyggingen går på identiteten løs. Men mange synes også at det er kult at Jessheim utvikler seg til en by med alle tilbud og muligheter dette innebærer.

Byutvikling handler bl.a. om hvordan befolkningsveksten på Romerike skal møtes. Miljøhensyn tilsier at flere mennesker bør bosette seg i mindre boliger som krever beskjeden oppvarming. Helst nær togstasjoner fordi det skaper mindre bilbehov. Sist onsdag hadde jeg gleden av å lede et ordskifte om byutvikling i Lillesstrøm. Debatten viste at temaene kretser rundt en del av de samme skillelinjene på som på Jessheim. Og sikkert også i Sundet, Sørumsand eller Fetsund. Vekst står mot vern, der veksten i sentrum virker å vinne fram.

Hvordan bygge tettere og høyere uten at folk føler at identiteten går tapt? En identitet som jeg selv ikke har, men som jeg (mis)unner de som har. «Portalen (i Storgata) er grei nok den, sa lillestrømlingen Roy Normann Hansen i en RB-reportasje om byutvikling i Lillestrøm nylig. Men det er ikke Lillestrøm, la han til».

Byutviklingsambisjonen bør være at innbyggerne i Lillestrøm skal føle at Portalen er (en del av) Lillestrøm. Det nye Lillestrøm. På samme måte som vi som bor på Jessheim kan se på Skovly som en berikende del av det nye Jessheim som vokser fram. Den lokalpolitiske eliten både i Ullensaker, Skedsmo og andre kommuner der by- og tettstedsutvikling er viktig tema, bør imidlertid være klar over at de kan bli skikkelig utfordret inn mot valget i 2019 av lister og motbevegelser av typen Folkets Røst. For store endringer skaper berettiget motstand og motkrefter.

Byutvikling som rører ved folks identitet er en viktig sak.



Innlegget er en bearbeiet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 6. november 2017  

mandag 23. oktober 2017

Utjevningsmandatene: 12-7 borgerlig. Andre Skjelstad (V) er Norges heldigste politiker.

Stemmefordelingen i våre 19 valgkretser ble slik ved høstens valg:




Den partivise fordelingen av de 150 distriktsmandatene ble slik:




På denne bakgrunn ble det gjort to beregninger for å finne hvordan de 19 utjevningsmandatene skulle fordeles. Først fant man ut hvor mange ujevningsmandater hvert enkelt parti skulle ha. Det gjøres ved å sammenligne fordelingen av de 150 distriktsmandatene med hvordan fordelingen hadde vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater (landsmandater).

I tabellen nedenfor er denne sammenligningen foretatt. Antallet utjevningsmandater for hvert parti finner man ved å trekke antall distriksmandat fra antall landsmandat.





Ser vi blokkmessig på det, så ble de borgerlige partiene tildelt i alt 12 utjevningmandater, mens de rødgrønne partiene måtte nøye seg med 7. I 2013 var utjevningsfordelingen 11-8 i borgerlig favør. Siden de borgerlige vant 76 distriktsmandater, mot 74 for rødgrønn side, så måtte de rødgrønne ha plukket 11 ujevningsmandater for å flippe flertallet. Ett hovedproblem på rødgrønn side var at to av partiene, Rødt og MDG, ikke kom seg over sperregrensen og dermed ikke kom med i kampen om utjevningsmandatene.

For å finne i hvilke valgkretser de ulike partiene skulle ha sine utjevningsmandater, ble det gjort en  ny beregning der stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. Da kommer man ut med en rekke "restkvotienter" (ubrukte stemmer). Disse kvotientene, sammen med antallet utjevningsmandater for hvert enkelt parti skal ha og det faktum at det kun er ett utjevningsmandat pr valgkrets, legges til grunn for å finne den faktiske utjevningsfordelingen.

Bakke-Jensen fikk utjevningsmandat nr 1
Den høyeste restkvotienten ved årets valg fikk Høyre i Finnmark. Utjevningsmandat nr 1 gikk dermed til Frank Bakke Jensen. De tre neste på kvotienttopplisten var alle fra SV i hhv. Nordland (Mona Lill Fagerås), Rogland (Solfrid Lerbekk) og Troms (Torgeir Knag Fylkesnes). Dermed ble bl.a Venstres Iselin Nybø (Rogaland), som plukket utjevningsmandat nr 1 ved forrige valg, blokkert fordi hun denne gang bare hadde nest høyeste kvotient i Rogaland.

Det var en nedtur for KrF at man ikke maktet plukke et distriktsmandat i Møre og Romsdal. Men da det ble klart at KrF greide å holde seg over sperregrensen, så stod Steinar Reiten først i partiets utjevningskø, han hadde partiets høyeste restkvotient og ble dermed tildelt det første av KrFs i alt fem utjevningsmandater. Hans Olav Syversen (Oslo) hadde nest høyest kvotient for partiet, og Ingunn Ulfsten (Akershus) tredje høyest, men begge havnet litt bak Høyres kandidater i begge fylker (se avsnittet nedenfor).

Den med høyest kvotient som ikke ga utjevningsmandat ble Oslo Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai. Hun kom ikke inn fordi Ap ikke fikk utjevningsmandater ved årets valg. Men her var det svært nære på. Hadde Ap ikke lyktes (etter fintelling) med å kapre siste distriktsmandat i Rogaland, så ville Ap fått ett ujevningsmandat og dette ville tilfalt Al-Samarai. Dette utfallet ga i stedet en åpning for Stefan Heggelund i Oslo som sikret seg Høyres siste av partiets tre utjevningmandater (Høyres utjevningsmandat nr 2 tilfalt Hårek Elevenes i Akershus). Mens Anders Werp (Buskerud) hadde en hårfint svakere kvotient enn Heggelund og dermed måtte ta farvel med Stortinget etter fire år. At Heggelund hårfint karret seg foran Werp, åpnet for den kandidaten med nest høyeste kvotient i Buskerud; SVs Arne Nævra. Dette var første gang at et annet parti enn Sp plukket utjevningen i Buskerud etter at det nye valgsystemet ble innført i 2005.

Også Sylvi Listhaugs rådgiver, Espen Teigen, hadde utur i den forstand at han stod først i Frps "utjevningskø", men siden Frp ikke ble tildelt ett eneste utjevningsmandat, så kom han ikke inn fra Nord-Trøndelag. 
      




Går vi litt lenger ned i "kvotientrekkefølgen", så ser vi at Sps andrekandidat, Nils Bjørke, i Hordaland ble tildelt partiets eneste utjevningsmandat. Både Frps Torkel Åmland og Høyres Liv Kari Eskeland hadde høyere kvotient enn Bjørke i fylket, men Frp skulle som nevnt ikke ha utjevningsmandater i år og Høyre sine tre utjeveningmandater ble tildelt i kretser der partiet hadde enda høyere kvotienter. 

Venstres utjevningsmandat nr 1 gikk til til Jon Gunnes (Sør-Trøndelag). Også i dette fylket hadde Høyre en kandidat med høyere kvotient (Guro Angell Gimse). I Østfold stod det et svært spennende slag mellom SVs Freddy Andre Øvstegård og KrFs Line Henriette Hjemdal som Øvstegård knepent gikk seirende ut av. Hjemdal manglet 226 stemmer på å få forlenget sitt Stortingsverv. SVs sjette og siste utjevningsmandat gikk til Hedmark  og Karin Andersen.      






Aust-Agder er KrFs "utjevningsbastion" 
Nok en gang plukket KrF og Kjell Ingolf Ropstad utjevningen i Aust-Agder. Aust-Agder er nå eneste krets der utjevningsmandatet har tilfalt samme parti ved samtlige valg etter at valgsystemet ble lagt om i 2005. 
 


Grimstad slo ut Tyvand
Som i 2013 tok KrF med seg utjevningen i Telemark (Geir Bekkevold). Derimot glapp Vestfold for partiet. Her manglet man skarve 215 stemmer på å bli større enn Venstre og få en høyere kvotient enn sin sentrumskollega. Dette medførte at Carl Erik Grimstad (V) i stedet kapret utjevningen i fylket og Anders Tyvand måtte takke for seg.

Derimot kapret KrF utjevningen i Vest-Ager denne gang. KrFs annenkandidat her ,Thorild Brandsdal, hadde lavere kvotient enn både Odd Omland (Ap), Ole Omdal (Sp), Theodor Helland (Frp) og Mali Tronsmoen (SV). Ap og Frp fikk ingen utjevningsmandater, mens Sp "brukte opp" sitt ene i Hordaland. SV hadde, i likhet med Sp, bedre kvotienter i andre fylker (se over) og brukte opp sine utjevningsmandater der. Dette ga Brandsdal den åpningen hun trengte.




Da gjenstod utdelingen av utjevningsmandat nr 17, 18 og 19. Hvor havnet disse? Venstre hadde fått to utjevningsmandater og skulle dermed ha to til, mens KrF skulle ha en til. Nr 17 tilfalt Venstres Kjetil Kjenseth i Oppland. Han hadde stang inn i den forstand at en rekke Venstre-kandidater i andre fylker (Rogaland, Akershus, Oslo, Nordland, Østfold, Finnmark) hadde høyere kvotient, men utjevningsmandatene i disse fylkene gikk til andre kandidater med enda høyere kvotient fra andre partier.

Utjevningsmandat nr 18 ble en duell mellom Sveinung Rotevatn (V) og Tore Storehaug (KrF) der partiet som fikk flest stemmer av de to også fikk utjevningsmandatet i fylket. KrF fikk 151 stemmer mer enn Venstre i fylket og dermed gikk Storehaug seirende ut og Rotevatn måtte forlate Stortinget.



Skjelstad "tok en Bradbury"
Det aller siste utjevningsmandatet gikk, i år som i 2013, til Venstres Andre Skjelstad (bildet) i Nord-Trøndelag. Skjeldstad kom inn på Tinget med 1758 stemmer og en kvotient på under 0,09 - det er svært lavt (men "bunnrekorden" innehas av Venstres Vera Lysklætt som kom inn med 826 stemmer).

Slik sett er Skjelstad Norges heldigste politiker - norsk politikk har nå fått sin Stephen Bradbury (verdens heldigste skøyteløper). Men det er lov å ha flaks, både i sport og politikk.     





Viss borgerlig margin
Ville blokkutfallet blitt annerledes hvis KrF og/eller Venstre hadde ramlet under sperregrensen? Hvis vi senker KrF ned til 3,9 prosent, og holder øvrige stortingspartiers oppslutning konstant, ville partiets 5 utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 og Frp 1. Det ville gitt 86-83 borgerlig i antall mandater, altså et knappere flertall, men like fullt et flertall. Hadde Venstre ramlet under, så ville partiets utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 Frp 2 og dermed også det gitt 86-83 borgerlig. Hadde begge partiene falt under, ville derimot flertallet bikket til 87-82 rødgrønt.

Ville det blitt rødgrønt flertall hvis MDG hadde kommet over sperregrensen? Jekkes MDG opp til 4 blank, så ville de kapret seks utjevningsmandater, men "bare" tre av disse ville gått på bekostning av de borgerlige partiene slik at blokkufallet ville blitt 85-84 borgerlig. Hvis MDG hadde kommet over og KrF ramlet under, så ville det derimot gitt et rødgrønt flertall på 86-83.

Vi ser altså at selv om valget var jevnt, så hadde de borgerlige litt margin. De nøt godt av at stemmene på borgerlig side ga bedre mandatuttelling. Begge småpartiene KrF og V kom over sperregrensen og fikkdermed  langt "billigere" mandater enn  MDG og Rødt som ikke hadde stemmestyrke nok til å være med i utjevningskampen. 






mandag 16. oktober 2017

Fordelingen av 150 distriktsmandater: 76-74 borgerlig (rødgrønn sving +9).

De rødgrønne utlignet nesten hele det borgerlige distriktsmandatforspranget, men det var ikke nok. Særlig var de borgerliges forsvar av Vestfold, Hedmark og Nordland viktig. 

Østfold: Østfold fulgte i stor grad landstendensen, men det er grunn til å merke seg at både SV og Rødt relativt sett gikk mer fram her, mens Venstres tilbakegang var mer markert. Mandatmessig gikk fordelingen av de 8 distriktsmandatene som ventet med Ap 3, H 2 (-1), Frp 2 og Sp 1 (+1). Frp tok sistemandatet med god klaring til Høyre som lå nærmest å ta det. Blokkmessig ble det borgerlige overtaket 5-3 fra 2013 utlignet til 4-4. 

Akershus: Venstres framgang her bryter med landstendensen, og det er primært sterke Høyre-kommuner som Asker, Bærum og Oppegård partiet kan takke for framgangen. Her kan taktisk stemmegivning ha spilt en rolle. Dette har sin motpost i at Høyre gikk mer markert tilbake både her og i fylket som helhet, men fortsatt er Akershus partiets sterkeste. Ap gikk noe mindre tilbake i Akershus enn i landet. Det bidro til å redde partiets 5. mandat i kretsen. Mandatfordelingen H 5 (-2), Ap 5, Frp 3, V 1, Sp 1 (+1), SV 1 (+1) var som ventet, med unntak av at MDG manglet drøyt 1300 stemmer på å utfordre Ap om sistemandatet. 11-5 borgerlig her i 2013 ble til 9-7 nå siden Sp og SV plukket opp de to mandatene som H mistet.

Oslo: Også her bryter Venstres framgang med landstendens, og vi ser noe av det samme mønsteret som i Akershus: Venstres framgang kommer primært i kretser der Høyre står sterkt som Ullern og Vestre Aker. Venstre gjorde det derfor bedre enn ventet og berget begge sine to mandater, mens Høyre falt noe mer i Oslo enn ellers i landet. Den historisk klart sterkeste Høyre-kretsen er nå helt nede på 7. plass når det gjelder oppslutning for partiet, slått av både Akershus, Vestfold, Hordaland, Vest-Ager, Rogaland og Buskerud. Ap gikk mindre tilbake i Oslo enn ellers, men det var ikke nok til å forhindre at man mistet et fast mandat. Ap manglet drøyt 9 000 stemmer på å beholde dette. Venstre tok sistemandatet. Rødt kom inn med solid margin og ble større enn MDG i hovedstaden. Mandatfordelingen ble Ap 5 (-1), H 5 (-1), Frp 2, V 2, SV 2 (+1), Rødt 1 (+1), MDG 1 og totalt 9-9 mellom blokkene, mot 10-8 borgerlig i 2013.

Hedmark: Ap blødde kraftig til Sp her, men også Høyre gikk mer tilbake i kretsen enn landet som helhet. Hedmark er likevel fortsatt Aps sterkeste krets, etterfulgt av Oppland og Nord-Trøndelag. Sp plukket opp det mandatet som Ap mistet, mens Frp klarte å holde på sitt faste mandat. Det ga fordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 og status quo 4-2 rødgrønt og dermed ikke den svingen på +1 rødgrønt som ville oppstått om Frp ikke hadde lyktes med å holde på sitt mandat.

Oppland: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, men mer moderat enn i nabofylket. Dette ga et svært jevnt oppgjør mellom Ap og Sp om sistemandatet i kretsen der Sp dro det lengste strået med en margin på skarve 157 stemmer. Frp gikk kun marginalt tilbake og berget dermed sitt mandat, noe som var viktig for den borgerlige blokken. Mandatfordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 var helt i tråd med forhåndsforventningen. Blokkene forble stabile på 3-2 rødgrønt.

Buskerud: Buskerud fulgte stort sett landstrenden. Men SV økte mer her og doblet nesten sin  oppslutning. Aps tilbakegang kunne ha satt tredjemandatet deres i fare, men partiet holdt unna med drøyt 2 000 stemmer ned til Høyre. Høyre måtte på sin side finne seg å miste ett mandat til Sp slik at mandatfordelingen ble Ap 3, H 2 (-1), Frp 2, Sp 1 (+1). Blokkstillingen ble endret fra 5-3 borgerlig til uavgjort 4-4. Dette var som ventet.

Vestfold: Høyre gjorde et meget godt valg i Vestfold, brøt landstrenden og gikk faktisk et par tideler fram. Det sikret dem 3 mandater og blokkerte dermed for den muligheten som Ap her hadde til å plusse med ett mandat. Det er særlig i de to byene sør i fylket; Sandefjord og Larvik, som Høyre gikk fram. Mandatfordelingen ble H 3 (+1), Ap 2, Frp 1 (-1) og dermed fortsatt 4-2 borgerlig.

Telemark: Enorm Sp-framgang her. Det ga dem, som ventet, ett mandat, på bekostning av Ap. Mandatfordelingen ble i tråd med forventningen: Ap 2 (-1), Sp 1 (+1), H 1, Frp 1. Sp tok sistemandatet, men hadde svært god margin ned til Høyre som lå nærmest. Derfor ble det igjen 3-2 rødgrønt.

Aust-Agder: 
Svakere rødgrønn sving her enn i de fleste andre fylker. Både Høyre og Frp gikk kun marginalt tilbake, og også KrF hadde mindre tilbakegang her enn landstrend. Derimot var Venstres tilbakegang mer markert. Dette ga mandatfordelingen Ap 1, H 1, Frp 1 og 2-1 borgerlig som var svært forutsigbart før valget.

Vest-Agder: Kun beskjeden bevegelse i rødgrønn retning også her. Og Høyre gik endog noe fram. Det er også viktig for KrF at tilbakegangen er svakere her, det sikret dem et fortsatt fast mandat. Mandatfordelingen ble den ventede H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig som sist.

Rogaland: Aps tilbakegang kun marginal her. Sps framgang langt mer moderat enn mange andre steder i landet. Rogaland særpreges også av at Frp hadde framgang. Valget ble et durabelig oppgjør mellom Ap og Høyre om sistemandatet, der Ap til slutt vant dette med 184 stemmers margin etter omtelling. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 4 (+1), H 4, Frp 3, Sp 1 , KrF 1 (-1) og dermed en viss blokkforskyvning fra 9-4 borgerlig til 8-5.

Hordaland: De blå holdt skansen godt i kretsen. Frp holdt sitt 2013-nivå, og Høyre gikk bare litt tilbake. Også KrF og Venstre holdt sine mandater, men Venstre berget sistemandatet med tynn margin. Mandatfordelingen ble lik 2013 med H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 og dermed også status quo 9-6 borgerlig.

Sogn og Fjordane: Også her holdt regjeringspartiene godt på oppslutningen, mens både V og KrF gikk markant tilbake. Ap holdt sitt mandat. Sp håpet å utfordre H om sistemandatet, men H berget dette med bra margin. Fordelingen ble dermed den ventede Sp 1, Ap 1, H 1 og status quo 2-1 rødgrønt.

Møre og Romsdal: Meget sterkt valg av Frp her med en framgang på over to prosentpoeng. Møre og Romsdal ble partiets klart beste fylke, etterfulgt av Rogaland og Troms. Likevel var det Høyre som, rent mandatmessig, hadde størst grunn til å juble fordi KrFs og Aps markerte tilbakegang her, gjorde at partiet fikk sistemandatet i kretsen "billig". Det ga mandatfordelingen H 3 (+1), Ap 2, Frp 2, Sp 1 og 5-3 borgerlig som sist.      

Sør-Trøndelag: Stort sett likt med landstendensen i Sør-Trøndelag. Jeg merker meg likevel at Rødt og MDG går mer fram her enn på landsbasis. Relativt lite spenning om mandatfordelingen, det endte som ventet med Ap 4, H 2, Frp 1 (-1), SV 1 (+1), Sp 1 og fra 5-4 til 6-3 rødgrønt. 

Nord-Trøndelag: Solid nedtur for Ap her, men uten at det fikk konsekvenser for deres mandatutelling. Eneste lille spenningsmomentet på forhånd var om Høyre ville klare å berge sistemandatet sitt. Det klarte man med bra margin, faktisk brøt partiet med landstrenden og gikk marginalt fram. Dette ga fordelingen Ap 2, Sp 1, H 1 og status quo 3-1 rødgrønt.

Nordland: Kolossal framgang for Sp, og tilsvarende massiv tilbakegang for Ap. Det ga et minus på hele to mandater for Ap, mens Sp på sin side kunne kapre to. Slike store mandatsvingninger er sjeldent å se. SV hadde en realistisk mulighet til å frata Frp sistemandatet, men SVs framgang var mindre i Nordland enn landssnittet, og de manglet drøyt 900 stemmer på å klare den oppgaven. Dermed ble det mandatfordelingen Ap 2 (-2), H 2, Frp 2, Sp 2 (+2) og status quo på 4-4.

Troms: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, selv om endringene var noe mer avdempede enn i Nordland. Høyre gjorde et ok valg, men som ventet var de ikke i nærheten av å beholde sitt andremandat, Sp plukket dette enkelt. SV var ikke håpløst langt bak å være med i kamp om sistemandatet i kretsen med Ap, men manglet 1000 stemmer. Fordelingen ble den forventede Ap 2, H 1 (-1), Frp 1, Sp 1 (+1) og en blokkendring fra 3-2 borgerlig til rødgrønt 3-2.  

Finnmark: Massiv Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her. Men i tillegg var Høyres tilbakegang svært stor, noe som ga dem et mandattap. Derimot gjorde Frp et godt valg og gikk fram, mye takket være sterk oppslutning og klar framgang i Alta der sykehussaken kan ha spilt en rolle for stemmegivningen. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 2, Frp 1, Sp 1 (+1) og dermed 3-1 rødgrønt.    

I tabellen nedenfor har jeg summert opp den fylkesvise mandatfordelingen. En s bak tallet indikerer at partiet tok sistemandatet, mens n viser det partet som var nærmest å ta sistemandatet.


Ser vi blokkmessig på det, så avviker denne fasiten på tre punkt fra min siste mandatprognose: Ap maktet ikke å plukke opp det mandatet Frp mistet i Vestfold. Og Frp klarte å forsvare sine utsatte mandater i Hedmark og Nordland. Dette ga 76-74 borgerlig totalt, i stedet for 77-73 rødgrønt som var prediksjonen. Totalaviket er altså beskjedent, men viktig nok siden alle tre endringer gikk i borgerlig retning.

Den rødgrønne mandatsvingen ble på +9. Fem av de nye rødgrønne mandatene kom i det sentrale Østlandsområdet. To kom i Nord-Norge. Mens Vestlandet og Trøndelag stod for en hver. Fem av disse skyldes Sps framvekst, mens SV hentet tre "friske" mandater for de rødgrønne. Ap klarte å hente et nytt mandat i Rogaland. De rødgrønne hentet altså inn det meste av det borgerlige mandatforspranget fra 2013, men totalt sett ble det likevel hakket for svakt.   

Aps tilbakegang er mest markant på Indre Østlandet og Nord-Norge. Dette faller sammen med at Sp vokser mest her. Men Sps framgang er bred, man går klart fram i samtlige fylker.  Også SVs framgang kommer på bred front.

Regjeringspartiene holdt nivået bra oppe mange steder, endog med en liten framgang i noen enkeltfylker, selv om landstrenden er ned målt mot det sterke blå 2013-valget. Særlig trer Sørlandet og Vestlandet fram som regioner der de blå stod i mot aller best.

Venstres urbane preg økte ved dette valget. Oslo og Akershus peker seg ut som partiets to klart beste fylker. KrF er trengt tilbake til sine kjerneområder på Sørlandet og Vestlandet. Men tilbakegangen er klar også på Vestlandet, mer marginal på Sørlandet. 

Jeg skal komme tilbake til fordelingen av utjevningsmandatene i neste analyse.